Samskapt læring – et godt arbeidsverktøy

Kommunene pålegges stadig nye oppgaver – deriblant forskings- og utviklingsmedvirkning. Forventningen om intensivert forskingsdeltakelse kom tydelig til uttrykk høsten 2016, da Norges forskningsråd lyste ut midler til innovasjon i offentlig sektor i programmet HELSEVEL. Her skulle prosjektene ha behovsdrevne problemstillinger, og offentlig sektor kunne stå som prosjekteiere.

Vi kan se for oss at kommunenes muligheter til å utvikle forsking som svarer til deres behov og interesser, vil bli ytterligere styrket gjennom det annonserte programmet FORKOMMUNE (også Forskningsrådet). Men hvordan skal de gå fram for å bli aktive partnere i relevante og gode forskingsprosjekter som skal kunne nå opp i den usigelig harde konkurransen om forskingsmidler?

Tradisjonelt er forskingsprosjekter i kommunene initiert av forskingsmiljøene, som både kjenner forskingsfronten og har den nødvendige erfaring med prosjektutvikling og søknadsskriving.

Samtidig har disse miljøene sin egen forståelse av hva kommunene trenger, og hva som er mulige løsninger på ulike problemer. I HelseOmsorg21 påpekes det imidlertid at det ikke bare skal forskes på kommuner – men også for og med kommuner. Hvordan skal kommunene være med på å definere hvilke problemstillinger som skal utforskes, og hvordan kan de være aktive i forskingen?

For at forskingsprosjekter skal bli nyttige for kommunesektoren, spennende for forskerne og gjennomførbare for begge, er det viktig at prosjektene er tenkt ut og utformet sammen fra et tidlig tidspunkt – at ideene vokser fram i møtepunkter mellom kommuner og forskere. Det finnes mange forskingsdesign som legger til rette for slike samarbeidsprosesser, blant annet såkalt samskapt læring, fra aksjonsforskingen.

Samskapt læring krever tilrettelegging. Det er blant annet viktig med finansiering av gode prosesser der kommune og forskingsmiljøer kan møtes tidlig i prosjektutviklingsfasen. Forprosjekter fra forskjellige programmer i Norges forskningsråd kan i så måte være et godt sted å starte. Sammenliknet med hovedprosjekt er også innvilgelsesratene på forprosjekter høyere.

At samskapt læring kan resultere i spennende prosjektutvikling er også vår erfaring fra det nylig avsluttete forprosjektet Robotic Care. Networks of Health, Technology and Culture, finansiert av Forskningsråds-programmet IKTPLUSS.

Målet med prosjektet var å etablere et radikalt tverrfaglig nettverk innen velferdsteknologi, som skulle utvikle robotiserte tjenester for kommunehelsetjenesten. Ny teknologi skulle utvikles i tett samspill mellom problemeierne – ledere og ansatte i kommunehelsetjenesten – forskerne og innovatørene.

Med dette utgangspunktet etablerte vi en gruppe som skulle jobbe sammen i to workshoper. Deltakerne hadde svært variert faglig bakgrunn og institusjonstilhørighet: Helsetjenesten i Trondheim og tre kommuner på Fosen (Bjugn, Ørland og Åfjord), samt det interkommunale selskapet Fosen Helse, var representert. Også fire NTNU-institutter og tre avdelinger ved SINTEF, pluss et designbyrå, var også involvert.

Forskingsområdene som var dekket, var blant annet IT, antropologi, kjønn, arbeidsliv, kybernetikk og medisinsk etikk. Fra kommunesektoren var fagfeltene tjenestedesign, sykepleie, ergoterapi og forskjellige nivåer av kommunal ledelse (fagledelse, driftssjef, kommunalsjef, daglig leder) representert.

En viktig lærdom er at det var helt nødvendig å ha med folk i ulike posisjoner i kommunene – altså både tjenesteutøvere og ledernivå – for å gjøre prosjektet gjennomførbart.

Videre erfarte vi at det er viktig å tenke ut prosjektet sammen fra begynnelsen av, slik at både begrensninger – økonomiske, teknologiske, organisatoriske – og tilsvarende muligheter og ønsker, tidlig kommer på bordet.

For teknologene ble det for eksempel viktig å forklare ikke bare de mulighetene som teknologien gir, men også hva som vanskelig kan løses med robotikk. De fra helsetjenesten var på sin side opptatt av å få fram hvilke faktiske utfordringer de står overfor, hva som oppleves som mulig å få implementert i en kommune, og hva som vil møte for mye strukturell, økonomisk og sosial motstand.

Samtidig så vi hvordan møtet mellom de ulike aktørene bidro til å skape bevegelse i alles forståelse: Hvordan kan vi forstå omsorg? Hva er egentlig en robot?

Så langt har vårt forprosjektsamarbeid resultert i utvikling av en prosjektidé som tilfredsstiller både kybernetikernes teknologiske muligheter og kommunenes erfarte behov. Vi vet ennå ikke om søknader om finansiering av gjennomføring av ideen vil innvilges.

Uavhengig av dette oppleves selve realiseringen av nettverket og samarbeidet som en suksess. Og vi er blitt overbevist om at samskapt læring er et godt arbeidsverktøy for å forske for og med norske kommuner.