Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Hvor langt kan ansatte gå?

Offentlig ansatte kan delta i samfunnsdebatten med friske meninger, men kan oppleve reaksjoner fra arbeidsgiver når ytringene virker støtende på andre.

Noen vil hevde at ytringsfriheten må trumfe, så lenge den ansatte ikke blander sine private politiske standpunkter inn i arbeidet.

Ansattes ytringsfrihet er ikke absolutt, men innsnevres av så vel bestemmelser om ærekrenkelser som forbudet mot diskriminerende og hatefulle ytringer.

Ansattes ytringsfrihet gjelder dessuten bare ytringer på egne vegne, ikke på arbeidsgivers vegne. Men gitt at deltakelsen i den politiske debatten ikke strider mot straffeloven, ei heller arbeidsavtalen, og helt og holdent skjer på den ansattes egne vegne og uten forvekslingsfare med hva som er arbeidsgivers syn; i hvilken grad kan en ansatt kaste seg friskt ut i samfunnsdebatten med meninger som en god del andre vil finne støtende? Siste skanse er lojalitetsplikten overfor arbeidsgiver.

Avveiningen mellom ytringsfrihet og lojalitetshensyn, beror – slik jurister gjerne formulerer seg – på en konkret og sammensatt vurdering. Dette er imidlertid ikke en avveining mellom to likeverdige størrelser. For arbeidstakers ytringsfrihet er vernet også når arbeidsgiverens interesser kan bli skadelidende. Og ytringsfrihetens gjennomslagskraft i møte med lojalitetskrav gjør seg særlig gjeldende for «de politiske ytringer», som her ikke må begrenses til det politiske felt i snever forstand (partipolitikk e.l.).

Etter lovforarbeidene til Grunnloven § 100, vil politiske ytringer omfatte «alle ytringer om offentlig interessante temaer som det forventes at vi som mennesker og samfunnsborgere tar stilling til av politisk, samfunnsmessig, moralsk og kulturell art». Dette dekker dermed hele spekteret av emner som hører hjemme i den offentlige, demokratiske debatt.

Når en arbeidsgiver reagerer på ansattes politiske ytringer i det offentlige ordskiftet, behøver det ikke skyldes at arbeidsgiver selv er uenig i standpunktet. Offentlige arbeidsgivere med formål å levere viktige og nødvendige tjenester til borgerne, vil ofte sette verdinøytralitet høyt i kurs. Dette kjenner vi fra for eksempel politiet, helsevesenet og skolesektoren.

Beboerne ved sykehjemmet kan komme til å nekte å bli stelt av en ansatt som har kringkastet et radikalt politisk prosjekt. Polititjenestemannen gjenkjennes på grunn av sine politiske standpunkter og inngir dermed ikke den nødvendige tillit hos grupper av befolkningen. Elevens foresatte kan tenkes å holde eleven hjemme på grunn av lærerens politiske meninger i sosiale medier.

Hvilken part skal i slike tilfeller bøye av? Den ansatte, den offentlige arbeidsgiveren eller tredjeparten?

Noen vil hevde at ytringsfriheten må trumfe, så lenge den ansatte ikke blander sine private politiske standpunkter inn i arbeidsforholdet. Så lenge læreren holder seg til læreplanen, må foresatte og elever akseptere og leve med lærerens private politiske agitasjon. For skoleledelsen kan dette likevel i praksis bli en het potet å håndtere.

Et tilfelle som illustrerer dette, er saken om Max Hermansen, som inntil for et år siden var lærer i Oslo-skolen.

Etter at Nettavisen krevde innsyn i og offentliggjorde hans sluttavtale med utdanningsetaten, har det blitt kjent at Hermansens arbeidsforhold ble avsluttet på grunn av hans islamkritiske ytringer i ulike medier. Da arbeidsforholdet ble avsluttet, hadde ikke Hermansen undervist på halvannet år.

Elever har etter opplæringsloven rett til et læremiljø som ivaretar et godt psykososialt arbeidsmiljø. Det er ikke vanskelig å tenke seg at en lærers debattform og ytringer utenom arbeidstiden kan virke både sårende og distraherende for elevene.

Situasjonen kan også være slik at nysgjerrige og engasjerte tenåringselever stadig ønsker å konfrontere læreren med – og helst kanskje egge til diskusjon om – hennes synspunkter på bloggen. Dette kan åpenbart forstyrre undervisningen for både elever og lærer. Men igjen: Hvilken part skal i slike tilfeller bøye av?

Et sentralt, men vanskelig spørsmål innenfor skolesektoren kan være hvilken vekt man bør legge på elevenes opplevelser. Elever i tenårene er ikke nødvendigvis de beste til å vurdere hva de må tåle av ytringer som bryter med deres eget verdisyn.

Jussprofessor Geir Woxholt berørte dette da han kommenterte Hermansen-saken i Aftenposten og antydet at «[k]anskje vil en del muslimske elever kunne lære litt om hvordan det norske samfunnet – noe som ikke er ensbetydende med Hermansen – stiller seg til ytringsfrihet som prinsipielt rettsprinsipp nettopp ved å ha Hermansen som lærer?»

Synspunktet har også en viss forankring i læreplanen for samfunnsfaget, som Hermansen underviste i. For av denne følger det at elevene skal trenes i å mestre å «drøfte samfunnsfaglege tema i digitale diskusjonsforum og vurdere eigne forståingar i lys av andre sine innlegg».

Avveiningen mellom offentlig sektors ivaretakelse av viktige samfunnsoppgaver og adgang for ansatte til å ytre seg privat i politiske spørsmål, er kanskje den mest krevende avveiningen når ansattes ytringsfrihet vurderes.

Det er derfor viktig å debattere erfaringene fra Max Hermansen-saken og liknende saker for å bringe mer klarhet i grensene for ansattes ytringer. Mangel på diskusjon og åpenhet om de vanskelige sakene, kan dessuten bidra til en «chilling effect», hvor ansatte vegrer seg for å delta i det offentlige ordskiftet i større grad enn det er rettslig grunnlag for. Det er vårt samfunn ikke tjent med.