Krise. Hvilken krise?

Våren 1975 gikk jeg ut av Alta gymnas. Min hjemkommune hadde den gang 12.081 innbyggere, mens det bodde 2.212 mennesker i nabokommunen Loppa, og drøye 40.000 i Nord-Norges største by, Tromsø.

I september samme år ga gruppen Supertramp ut LP-platen Crisis? What crisis? På albumomslaget sitter en mann godt plantet i en fluktstol under en parasoll. Ikledd mørke solbriller nyter han sin longdrink, mens det omkringliggende landskapet utenfor strandteppet ligger i ruiner.

Omslagsbildet må ha gjort inntrykk, siden det stadig vekk gir meg assosiasjoner til mere hjemlige trakter enn Supertramps sarkastiske skråblikk på konsekvensene av forurensende kulldrift i et walisisk gruvesamfunn.

Ingen lokalbefolkning bærer ansvaret for sin egen undergang, slik heller ikke en tromsøværing skal kunne slå seg på brystet for byens eventyrlige vekst gjennom et halvt århundre. Sentraliseringen som har skjedd gjennom de siste 35 årene er ikke særnorsk. Over hele verden bor stadig flere i større tettsteder og byer. Men i Norge, som ellers i verden, er utviklingen også en konsekvens av politiske beslutninger.

Med endringen av fiskeripolitikken fra femtitallets lokale kystflåte til store havgående fabrikktrålere utover på sekstitallet, startet folketallet i Vardø, Torsken og Karlsøy å falle, slik den gjorde det langs hele norskekysten. Når fisken sløyes og fryses langt ute på havet og pakkes i Kina, er det ikke lenger så lett å leve som fisker i Lyngen og Storfjord, samtidig som fiskekvotene forsvinner sørover.

Alt på 50-tallet la regjeringen Gerhardsen planer for et Nord-Norge med vekstsentrene, stamflyplasser kom til på tidlig sekstitall og Tromsø fikk sitt universitet i 1972. Slik vokste Bodø, Harstad og Tromsø seg store, og slik kunne bygdesamfunnet Alta kalle seg by i et nytt årtusen.

Fra 1975 fram til i dag har Tromsøs befolkning vokst med nærmere 80 prosent og Alta med drøye 70, mens det i Loppa bodde 858 mennesker ved inngangen til juli i år, en nedgang på over 60 prosent siste 35 år.

Av dagens 39 kommuner i Troms og Finnmark har bare tre (Tromsø, Harstad og Alta) hatt noen vekst av betydning i det aktuelle tidsrommet. De øvrige har enten et folketall på omtrent samme nivå som da Supertramp herjet hitlistene, eller har tapt mellom 10 og 60 prosent av befolkningen, i et tidsrom da Norge har vokst med 1,4 millioner innbyggere.

Avhengig av eget ståsted kan man fryde seg, trekke på skuldrene eller gremmes av slike statistiske data.

«Hva så?» vil noen spørre. Det er i så fall et relevant spørsmål, i hvert fall hvis man tenker at utviklingen er påvirkbar og avhengig også av lokale samfunnstiltak.

Paradoksalt nok har nettopp koronapandemien vist at de mest sårbare samfunnene er de største og mest folkerike, i Norge, som på verdensbasis. Pandemiens to eneste dødsofre i Nord-Norge så langt bodde i Tromsø.

I ti av kommunene i Troms og Finnmark er det til nå ikke et eneste smittetilfelle med viruset. Listen over disse kommunene er nesten identisk med bosteder med høyest fraflytting de siste tiårene. Nå har koronapandemien også lært oss at man kan bo nesten hvor som helst, og likevel utføre sitt arbeid hjemmefra.

Men det er én hake ved det. Ingen fiskepinner kan pakkes og forsendes fra et hjemmekontor, ingen skiferblokker kan klippes til takstein på en kjøkkenbenk. Det er gjerne de som har den høyeste formalkompetansen som også har det største handlingsrommet til å oppholde seg hvor som helst, og likevel få jobben gjort.

Mer enn hver femte yrkesaktive (21 prosent) i Oslo har høyskole- eller universitetsutdannelse på tre år eller mer, mens 16,3 prosent har det i Tromsø. Til sammenligning har knappe 3 prosent tilsvarende kompetanse i Berlevåg og Båtsfjord. Stikkordet for framtidens lokalsamfunn, stort eller lite, er utdannelse.

Det er en like stor andel vardø- som altaværinger som har eksamen fra høyskole eller universitet. En vesentlig grunn til dette er desentraliseringen av Kontoret for voldsoffererstatning og Lønnsgarantifondet til Norges østligste kommune. I motsetning til svært mange andre kystkommuner, har Vardø siste ti år hatt en helt minimal tilbakegang i folketall, godt sammenfallende med at byen har fått kompetansearbeidsplasser.

Ikke noe slag er vunnet med dette. Men hvis lokalsamfunn som Vardø bygger videre, stein på stein, og tilrettelegger for at flere tar høyere utdanning med påfølgende kompetansearbeidsplasser lokalt, finnes det en framtid ved havgapet også når fisken forsvinner til Kina.

Arthur Arntzen har treffende sagt at det skal mye folk til for å opprettholde en høy fraflytting. Også laksen flytter på seg, men kommer tilbake til opprinnelseselven for å gyte. Slik kan også dagens unge vende tilbake, hvis kompetansen deres etterspørres lokalt etter endt utdanning.

Men kombinert med utvikling av kompetanse kreves evne og vilje til nøktern analyse av framtidsutsiktene.

En herværende lokalavis hadde for noen dager siden en gladnyhet fra en mindre kommune, der overskriften var « … opplever økning i elevtall.»

Én av kommunens tre skoler hadde en økning fra to til fire elever. Siden elevtallet samlet i kommunen, fordelt på ti skoletrinn, gikk ned fra 53 til 48, ble det viktig å gripe det positive der det var å finne, i en kommune der fødselstallene tilsier under 20 skoleelever om ti år.

I en slik situasjon er det kanskje urimelig å forvente fokus på faglighet og langsiktige strategier basert på utvikling av kompetansearbeidsplasser, som i Vardø.

Avisoppslaget fikk meg imidlertid på ny til å tenke på mannen med solbriller i en fluktstol i et walisisk gruvelandskap. Krise. Hvilken krise?