Gjennomsnittlig størrelse på enhetene på sykehjem er mellom åtte og elleve beboere. I praksis betyr dette at det i noen avdelinger er tre ansatte for åtte–ni beboere, mens andre har to ansatte for samme antall beboere, skriver Bjørn Lichtwarck og Janne Myhre.

Gjennomsnittlig størrelse på enhetene på sykehjem er mellom åtte og elleve beboere. I praksis betyr dette at det i noen avdelinger er tre ansatte for åtte–ni beboere, mens andre har to ansatte for samme antall beboere, skriver Bjørn Lichtwarck og Janne Myhre.

Illustrasjonsfoto: Dag Jenssen / Samfoto
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Kompetanse alene løser ikke sykehjemskrisen

Mange har gode grunner til å rope om bedre bemanning på sykehjem, enten ropene kommer fra helse- og omsorgspersonell, pårørende eller fagorganisasjoner.

I en rekke medieinnlegg etter Brennpunkt-dokumentaren i NRK har flere skrevet om forslag til løsninger på utfordringene sykehjemmene står overfor. Felles for disse løsningsforslagene er at de bare berører deler av utfordringene. De framstår som enkle løsninger på et komplekst problem.

Det finnes heldigvis løsninger. Det vil koste noe.

Et annet interessant fellestrekk er at jo lengre forfatterne er plassert fra sykehjemmenes hverdag, jo mindre vektlegger de dagens lave bemanning som et problem.

Arbeider man som forsker, ja, da er kartlegging av beboere og sykehjems registre selve løsningen. Arbeider man ved kompetansesentre, ja, da er selvfølgelig økt kompetanse det saliggjørende.

Og er man politiker, så er man meget forsiktig med å nevne økt bemanning som et viktig bidrag. Kan det være fordi økt bemanning koster betydelig mer enn satse på økt kompetanse? Styres man av andre egeninteresser?

Å være sitt ståsted bevisst kalles i forskning «refleksivitet». Det innebærer at man må gjøre rede for sitt ståsted og hvordan en eventuell egeninteresse påvirker hvordan man fortolker virkeligheten.

Har vi et ståsted? Ja, alle har det. Vi har begge har arbeidet flere år i sykehjem. Begge har sine forskningsområder og dr. grader fra sykehjem.

En av forfatterne (BL) arbeider fortsatt direkte med sykehjem, og er flere ganger ukentlig i kontakt med ansatte i sykehjem for veiledning av problemstillinger om beboerne. I dette arbeidet er lav bemanning, som problem, en gjenganger for å klare å ivareta god kvalitet og omsorg for sykehjemsbeboerne.

Selv sykehjem med god kompetanse blant personalet, sliter med å ivareta god kvalitet fordi det er for få pleiere på vakt.

Vi har også sammen nylig utgitt en omfattende fagbok (en vitenskapelig monografi) som går gjennom dagens utfordringer i sykehjem, og hva som kan gjøres av tiltak for å sikre god kvalitet i sykehjem.

Vi ser på sykehjemmene og utfordringene, som blant annet Brennpunkt-dokumentaren har belyst, som sammensatte og komplekse. Ut fra våre egne erfaringer i praksis i sykehjem og egen og andres forskning de siste årene er det ingen tvil om at bedring av dagens bemanning er en forutsetning å få på plass kompetansehevende tiltak.

Å trekke fram en snart 20 år gammel forskningsrapport, som ble slaktet for svært svake forskningsmetoder, som dokumentasjon på manglende sammenheng mellom bemanning og kvalitet i sykehjem, holder ikke. Det er ikke mulig å påstå, basert på denne rapporten, at det er vist at det ikke er noen sammenheng mellom bemanning og kvalitet i sykehjem.

Statsmannen Benjamin Disraeli skal ha sagt: «Det finnes tre typer løgner: løgn, forbannet løgn og statistikk!» Disraeli treffer her godt når det gjelder å trekke denne type helsepolitiske konklusjoner ut av denne rapporten.

Det er uforståelig at ikke flere av de som deltar i sykehjemsdebatten, nevner en rekke forskningsrapporter som dokumenterer at lav bemanning bidrar til dårlig kvalitet i form av utelatt eller ufullstendig helsehjelp, økt risiko for brudd på menneskerettigheter og økt forekomst av uro, angst og aggresjon fra beboerne.

En slik rapport er rapporten fra Velferdsforskningsinstituttet NOVA fra 2020, som sammenfatter forskning de senere årene om bemanning og kompetanse i sykehjem og hjemmesykepleien. Rapporten er entydig når det gjelder å avdekke gapet mellom oppgaver og bemanning, og hvordan lav bemanning medfører redusert kvalitet i sykehjem.

Så det er mange som har gode grunner for å rope om bedre bemanning, enten ropene kommer fra helse- og omsorgspersonell, pårørende eller fagorganisasjoner. Beboere i sykehjem er i liten grad i stand til dette selv.

Hvordan arter så dette seg i praksis? Studier som har målt bemanning, har funnet at den gjennomsnittlige bemanningen i en langtids sykehjemsavdeling ligger på mellom 0,29–0,35 ansatte per beboer på en dagvakt, dvs. ca. én ansatt for hver tredje beboer.

Gjennomsnittlig størrelse på enhetene er mellom åtte og elleve beboere. I praksis betyr dette at det i noen avdelinger er tre ansatte for åtte–ni beboere, mens andre har to ansatte for samme antall beboere.

Siden en del beboere i sykehjem trenger hjelp av to ansatte samtidig ved for eksempel stell, vil en slik bemanning kunne medføre at noen beboere må vente med å få dekket elementære behov, som et toalettbesøk.

En utsettelse av toalettbesøk, selv kortvarig, vil kunne være forskjellen mellom å ha kontroll på disse naturlige funksjonene og å oppleve inkontinens for urin eller avføring. Det sier seg selv at dette har stor betydning for den enkelte beboers opplevelse av verdighet.

Mange blir sittende alene store deler av dagen uten tilgang på hjelp om de skulle trenge dette. Dette øker igjen uro, som lett sprer seg når mange har demens og trenger hjelp til å forstå en for dem kaotisk verden.

Men det finnes heldigvis løsninger. Det vil koste noe. Det er til syvende og sist et politisk prioriteringsspørsmål om utdanningskapasitet, finansiering og skattenivå for å sikre gode, solidariske og solide offentlige tjenester til mennesker som lever sine siste, viktige leveår på sykehjem.

Vi har beskrevet sju punkter for god kvalitet i sykehjem. Disse tar høyde for at komplekse utfordringer må møtes med flere tiltak. Dette er det god dekning både forskningsmessig og erfaringsmessig.

God praksis og kvalitet kan utvikle og sikres gjennom:

  • God bemanning: Utallige forskningsrapporter støtter at grunnbemanningen er for lav i sykehjem.
  • Kompetanseutvikling: Kontinuerlig læring i praksis ved hjelp av lokal systematisk refleksjon (bruk av refleksjonsmodeller), kombinert med formell læring (kursing) og et personell med god grunnutdannelse.
  • Faglig og tilstedeværende ledelse som kan veilede og støtte personalet, og tar tak i og bidrar til at organisasjonen lærer av avvik (uønskede hendelser).
  • Tilstrekkelig antall timer for sykehjemslege.
  • Bruk av indikatorer for måling av kvalitet på arbeidet i sykehjem.
  • Bred systematisk tilnærming der pasientens behov, personhistorie, ressurser, preferanser og verdier står sentralt (personsentrert omsorg). Jevnlig oppfølging av personens fysiske og psykiske helse, legemidler og av åndelige og sosiale behov. Det er mulig å få til. Det vet vi av egen erfaring fra sykehjem.
  • Personsentrert omsorg som blant annet utvikles gjennom pårørende og pasientsamtaler. Det betyr at en alltid skal forsøke å ta personens perspektiv. Dette samarbeidet må systematiseres ved hjelp innkomstsamtaler, forhåndssamtaler og hverdagens samtaler.