Kommunestyret må styre i krisen

Mange kommunestyrer og fylkesting møtes nå – i digitale fjernmøter – for å avgjøre hvordan kommunen skal styres under kronakrisen. Debatten går høyt i flere kommuner.

Slik Stortinget sterkt begrenset fullmaktsloven regjeringen foreslo, bør kommunestyrer og fylkesting begrense delegering av myndighet lokalt. Kommunenes øverste politiske organer, og folkets fremste representanter, må ikke abdisere i en så alvorlig krisesituasjon – som griper så sterkt inn i folks liv og virke.

Vi har aldri opplevd et ukjent virus som er så smittsomt og farlig som Covid-19. Å velge riktig strategi og tiltak mot viruset er blant de vanskeligste valgene vi har stått overfor. Enda vanskeligere er det å vurdere smitteverntiltak opp mot de enorme økonomiske og sosiale konsekvensene de fører med seg. Dette er i sin natur politiske beslutninger.

Også KS og Helsedepartementet understreker kommunestyrets viktige rolle i denne krisen.

Det er forståelig at de som er midt i krisehåndteringen lokalt – som regel en krisestab med ordfører, kommunedirektør, kommunelegen og noen andre administrative ledere – ønsker seg vide fullmakter. De opplever at de er midt i stormen, de er best informert, de vet hva som bør gjøres. Da kan det lett framstå som best å samle og lukke mest mulig makt i krisestaben.

I en krise som utvikler seg raskt og uforutsigbart, er det viktig at lokaldemokratiet er effektivt. Men hvis andre viktige funksjoner i lokaldemokratiet samtidig settes til side, blir summen mindre demokrati.

Åpenhet og involvering gir bedre beslutninger. Kommunestyret kan bidra med ny kunnskap og foreslå andre løsninger, slik Stortinget har gjort med regjeringens krisepakker. I tillegg gir forankring i kommunestyret og fylkestinget beslutningene større legitimitet.

Næringslivet kan ha meninger om lokale tiltak, og organisasjonslivet kan bidra til å lette presset på tjenestene. Hvis kommunen har etablert god kontakt med dem fra før, kan de raskt få deres innspill.

Hvis hele lokalsamfunnet bidrar – på en mest mulig effektiv måte, det er ikke tid til lange høringsprosesser – blir tiltakene bedre, og de får økt støtte og oppslutning i befolkningen. Folk og folkevalgte må ha stor innflytelse på beslutninger som griper sterkt inn i deres liv og virke.

Kommunaldepartementet har i en midlertidig forskrift gjort det enklere å ha digitale fjernmøter. Dessverre gjorde de også unntak fra kravet om møteoffentlighet, men det er en annen sak. De nye reglene gjør at kommunestyrer, fylkesting og andre folkevalgte organer kan møtes raskt selv om representantene ikke kan møtes fysisk. Det gir mindre grunn til å delegere mye myndighet.

Det viktigste er at kommunestyrer og fylkesting tar de overordnede, prinsipielle beslutningene. I koronakrisen er det særlig vedtak om smitteverntiltak, som kommunestyret etter loven skal fatte. Å sette folk i karantene må være en folkevalgt beslutning. Lokale økonomiske krisepakker bør også vurderes helhetlig i det øverste politiske organet.

Smittevernloven sier at tiltak skal være basert på en medisinskfaglig vurdering og være nødvendige for smittevernet, men de skal også «fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering». Det betyr at den helsemessige nytten av tiltaket skal vurderes mot andre samfunnsmessige konsekvenser, ifølge Helsedepartementets ferske rundskriv. En slik avveining krever politisk skjønn. Kommunelegens vurdering er en del av beslutningsgrunnlaget, men den helhetlige vurderingen må folkevalgte gjøre. 

Men en del operativ myndighet er det nødvendig å delegere i denne ekstraordinære situasjonen. Delegering er en kjent og innarbeidet praksis i kommunenes styringssystem, som det finnes ganske klare regler for i kommuneloven.

I flere kommuner, for eksempel Stavanger, har det vært debatt om å gi ordføreren vide fullmakter som leder i kommunens krisestab. Kommunestyrer og fylkesting kan delegere myndighet til ordføreren, og andre ledere, i saker som ikke er av «prinsipiell betydning». Hva slags saker dette er, kan de i stor grad bestemme selv. Men det er typisk saker som krever skjønnsmessige, politiske vurderinger.

Koronakrisen er full av slike vanskelige politiske avveininger som kommunestyret bør ta. Så kan den operative oppfølgingen, og justeringer av tiltakene, delegeres til ordfører, kommunedirektør og kommunelege.

Mens kommunestyret tar de overordnede beslutningene, kan formannskapet få delegert myndighet til å være et operativt folkevalgt organ. Kommuner som har vært smarte nok til å inkludere «opposisjonen» i formannskapet, har her en bred politisk representasjon som sikrer god forankring. Ordføreren bør ta seg tid til å drøfte de aller fleste saker med formannskapet, for eksempel i daglige møter, i stedet for å be om delegeringsfullmakt til seg selv.