Kommunene må rydde i utdaterte hytteplaner

I fjor satte Norge foreløpig rekord i hyttebygging med 18 nye hytter hver eneste dag. På oppdrag for Kommunal- og distriktsdepartementet estimerte vi i NINA hvor store arealer som er vedtatt som framtidige utbyggingsområder i kommunenes arealplaner.

Rapporten viser at summen av kommunenes hyttedrømmer er 1.479.000 dekar. Det er et areal som tilsvarer om lag 200.000 fotballbaner, eller fire ganger størrelsen til Mjøsa.

Hytter har beslaglagt en fjerdedel av alt utbygd areal i Norge det siste tiåret, og vi nærmer oss raskt en halv million hytter. Kommunenes arealplaner gir allerede rom for minst en dobling av det antallet.

Sannsynligvis er det langt mer enn det er marked for i nær framtid, selv når vi legger de mest optimistiske vekstscenarioene i hyttemarkedet til grunn. Hva gjør kommunene med denne nye kunnskapen?

Arealplaner er kort fortalt juss på et kart. Planene er lokaldemokratiets verktøy for å bestemme tillatt arealbruk i kommunene. De skal sikre arealer til å dekke samfunnets utbyggingsbehov, men omfattende overbudsjettering av utbyggingsarealer undergraver nå planene som styringsmiddel.

Overbudsjettering av utbyggingsarealer gir urealistiske forhåpninger om inntekter for grunneiere og lokalsamfunn, og skaper unødvendige konflikter med andre arealbruksinteresser. Mangel på prioritering mellom utbyggingsarealer kan føre til feilinvesteringer i spredt og kostbar infrastruktur med høye drifts- og vedlikeholdskostnader. I tillegg står miljøkonfliktene i kø.

Mange av de planlagte hyttene ligger i områder der nasjonal politikk tilsier at utbygging helst skal unngås. 57.000 dekar av tomtereserven i Norge ligger for eksempel over skoggrensen, 90.000 dekar ligger i hundremetersbeltet i strandsonen, 109.000 dekar ligger innenfor villreinenes leveområder og 131.000 dekar er planlagt i områder med myrer – våre viktigste naturlige karbonlagre som blir utslippsbomber for klimagasser når vi bygger dem ned.

I kommuner med store, tilgjengelige utbyggingsarealer er det i dag få insentiver for utbyggere til å økonomisere med arealene, noe vi vet er nødvendig for å stanse klimagassutslipp og tap av natur. Resultatet er at energiforbruket som følge av utbyggingene skyter i været, mens natur og klima taper.

Den internasjonale naturavtalen ble undertegnet i Montreal rett før jul, med Norge som en av flere pådrivere. Mål nummer én i avtalen er at tap av natur skal bringes ned mot null innen år 2030 gjennom bærekraftig arealplanlegging. Som ansvarlig myndighet for arealplanlegging etter plan- og bygningsloven, har norske kommuner dermed en nøkkelrolle om Norge skal nå målene.

Mange gjeldende arealplaner er vedtatt av en annen generasjon kommunepolitikere, i en tid da det var lite søkelys på klimatiltak, miljøvirkninger og naturfarer.

De siste månedenes debatt om tomtereserver har vist at planleggere, politikere og innbyggere flere steder knapt vet hvilke utbyggingsplaner som allerede er vedtatt i egen kommune. Det er derfor problematisk at kommunepolitikerne vedtar stadig nye utbyggingsplaner, uten samtidig å skaffe samlede oversikter eller ta ut tomter fra gamle planer.

For å ta tilbake styringen over utviklingen kan kommunene gjennomføre tre tiltak:

• Lag arealregnskap. Skaff oversikt over gjeldende arealplaner, og anslå hvor mange hytter de allerede gir rom for.
• Gjennomfør planvask. Oppdater og revider eldre arealplaner og ta en debatt om hvor mye utbygging som samlet sett er ønskelig i kommunen. Begynn med å oppheve utdaterte planer med store miljøkonflikter. Juridisk er dette greit, men det krever politisk gjennomføringskraft.
• Stimuler til gjenbruk og nytenkning. Arealer kan gjenbrukes. Hytter som likevel bygges tett i tett med veier og inngrep i terrenget, kan like gjerne bygges i nedslitte og delvis bebygde arealer som i intakte naturområder. Det ligger et stort potensial i å oppgradere eldre hus og hytter, og å stimulere til et utleiemarked som til sammen gir flest mulig gir flere overnattingsdøgn i bygdene.

Debatt om hyttebygging ender altfor ofte i spørsmål om vi er for eller mot. Nå må kommunene diskutere grundig hva slags hyttebygging vi ønsker, hvor den bør foregå, og om det går an å bygge hytter for en ny tid med lavere forbruk av energi, mindre tap av natur og reduserte klimagassutslipp.

Gode, oppdaterte arealplaner vil gi oss et mer nyansert bilde og en bedre oversikt over hva som er smart for markedet, lokalsamfunnene og miljøet.