Staten sinker lokale klimatiltak

På vei inn i 2020-åra brer det seg en sterk følelse av at dette tiåret blir avgjørende – for å redde kloden slik vi kjenner den, rett og slett. Det er nå vi må ta de store sprangene for å kutte klimagassutslippene.

Følelsen er bygget på uomtvistelige vitenskapelige fakta, klimaendringene vi selv ser over hele verden og ambisiøse politiske mål om utslippskutt. Norges gjeldende mål, nedfelt i klimaloven fra 2018, er å kutte klimautslippene med 40 prosent innen 2030.

Før helga presenterte seks statlige etater, med Miljødirektoratet i spissen, oppskriften på hvordan målet kan nås – og vel så det. I Klimakur 2030 beskriver de en lang rekke konkrete tiltak som det neste tiåret kan halvere klimautslippene i ikke-kvotepliktig sektor - det vil si det meste unntatt tungindustri og petroleumssektoren.

Regjeringen har gitt dem oppdraget, og skal nå omsette dette i en politisk plan for å nå målene. Den skal legges fram for Stortinget i løpet av året. Skal de nasjonale målene fra et enstemmig storting bli nådd, må det også bli bredest mulig flertall for de nødvendige tiltakene, helst enstemmighet nå også. Partitaktiske hensyn til å inngå forlik med regjeringen må legges til side. Dette blir det viktigste vedtaket Stortinget gjør i denne perioden. Og det må være en ambisiøs plan, som minst kan nå 40-prosentmålet.

Det haster

For ganske nøyaktig ti år siden, la de samme etatene fram Klimakur 2020, som ble fulgt opp med en stortingsmelding. 

Målet var den gang basert på det første klimaforliket i Stortinget. Utslippene i Norge skulle reduseres med 15–17 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innen 2020.

Det målet er vi langt unna. Fra 2008 er utslippene redusert med ca. 4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, til 52 millioner tonn i 2018, ifølge Statistisk sentralbyrå. Det går riktig vei, og mye har skjedd, ikke minst med utslippsfrie kjøretøy, men det går for sakte. Derfor understreket også miljødirektør Ellen Hambro fredag at det haster med å gjøre mye på en gang. 

Viktigere rolle for kommunene

Kommunene, inkludert fylkeskommunene, er spesielle fordi de kan påvirke utslipp fra mange sektorer: Vei- og sjøtransport, anleggsmaskiner, avfallshåndtering med karbonfangst, energieffektiv oppvarming av bygg og gjennom klimavennlig areal- og transportplanlegging.

Kommunene kan sette i gang gode tiltak og hindre klimaskadelig aktivitet – i sine roller som samfunnsutviklere, myndighetsutøvere, tjenesteytere, innkjøpere og eiere av for eksempel bygninger. 

Kommunesektorens viktige rolle i å løse klimakrisen ble anerkjent også for ti år siden, men de har fått en enda mer sentral rolle i klimakuren for det kommende tiåret. I sin oppsummering mener statsetatene at kommunene peker seg ut som en «spesielt viktig mulighet»:

«Kommuner og fylkeskommuner kan ta en sterkere pådriverrolle. Mange kommuner har høye ambisjoner og jobber aktivt i sine ulike roller for å kutte klimagassutslipp. Kommuner er blant annet i førersetet med å utvikle styringsverktøy som klimabudsjett, som kan ha overføringsverdi til andre forvaltningsnivåer og virksomheter», mener de.

«Ferjeopprøret»

Det mye omtalte «ferjeopprøret» langs kysten i vest og nord er et veldig godt eksempel på at kommuner og fylker går foran med å kutte klimautslipp, mens staten henger etter. I den mest overfladiske medieomtalen framstår det som om fylkene plutselig har bestemt seg for å skru opp prisen på ferjereiser, til innbyggernes store forbannelse. Men «ferjeopprøret» er ikke en akutt krise som plutselig har oppstått nå.

Tilbake i 2016 ba Stortinget regjeringen om å satse på nullutslippsferjer, og å utrede en tilskuddsordning til fylker som investerer i ny miljøteknologi. Regjeringens mål er at kollektivtransport, inkludert ferjer og hurtigbåter, skal være fossilfri innen 2025.

Med disse klare rikspolitiske bestillingene gikk kystfylkene foran og krevde utslippsfrie ferjer i nye anbud. Sammen med lokale leverandører har de gått i spissen for å utvikle ny batteriteknologi som kan få stor internasjonal betydning. Men det er ikke gratis å utvikle helt ny teknologi.

I april i fjor, i god tid før regjeringen la fram statsbudsjettet for 2020, fikk KS dokumentert at fylkenes omstilling til fossilfrie busser og ferjer vil koste 480 millioner kroner mer i drift i år og 500 millioner mer i 2025. Det meste av dette er ferjer. Hurtigbåter vil komme i tillegg.

Fylkene bidrar på denne måten sterkt til å nå nasjonale klimamål. Da må også nasjonale myndigheter være med på å dekke deler av de ekstra kostnadene. Det krevde KS og fylkene at de gjorde i statsbudsjettet for 2020. Regjeringen leverte ikke. Når fylkene tvinges til å sette opp billettprisene, er regjeringen frekk nok til å vaske sine hender og si at ferjedriften er fylkenes ansvar.

Regjeringen har sviktet fylkenes klimainnsats, selv om den nye klima- og miljøministeren prøver å benekte det i et intervju med Kommunal Rapport.

Det fylkene fikk i budsjettet var 80 millioner kroner til å utvikle utslippsfrie hurtigbåter. Dette har fylkene arbeidet med en god stund, men nå har de satt anbudene på vent. De vil forsikre seg om at de har staten med på laget. 80 millioner er langt fra nok, og fylkene vil at staten bidrar ti investeringer og drift. De vil ikke ha noe «hurtigbåt-opprør».

Staten kan kjøpe lokale utslipp

Det er positivt at Sveinung Rotevatn sier at regjeringen vil vurdere endringer i kostnadsnøkkelen i inntektssystemet, for å ta høyde for dyrere drift av utslippsfrie ferjer og hurtigbåter. Det kan være ett godt virkemiddel.

En annen løsning, som fylkene selv har tatt til orde for, er en belønningsordning hvor staten betaler kommuner og fylker en sum per tonn CO₂ de kutter.

KS foreslo en lignende modell allerede i 2010, som ble omtalt i den forrige klimakuren. KS utviklet et verktøy for å kvantifisere og sette en kostnad på utslippskutt, slik at staten kan kjøpe lokale klimakutt. Ideen har ikke fått politisk gjennomslag nasjonalt.

Også Rotevatn er skeptisk. Han velger å legge vekt på problemene med en slik ordning. Det kan være vanskelig i noen tilfeller å vite nøyaktig hvilke tiltak som fører til hvilke utslippskutt. Men Klimakur 2030 viser også at det er fullt mulig å skille ut tiltak og utslippskilder.

De siste årene har flere kommuner og fylker tar i bruk klimabudsjettering, som tallfester utslippskutt fra ulike tiltak. Dette gjør det også lettere å sette en pris, som staten kan betale. En avtale om dette kan for eksempel inngås mellom KS og staten.

At staten kjøper lokale utslippskutt, kan bli et effektivt virkemiddel for å nå Norges klimamål. Det gir kommuner og fylker en mer forutsigbar finansiering av lokale klimatiltak. For staten kan det bli litt mindre forutsigbart når lokal aktivitet styrer statens utgifter. Det er nok en grunn til at rikspolitikerne er skeptiske. De foretrekker tilskuddsordninger de har kontroll på, som Enova og Klimasats. 

Problemet med disse er at det blir for smått for sent. Også Klimakur 2030 mener at disse støtteordningene «i seg selv ikke tilstrekkelig til å overkomme kostnadsbarrierene og utløse potensialet som ligger i lokale klimatiltak», og etterlyser mer statlig støtte til investeringer og drift.

Klimakuren som trengs for å nå de nasjonale målene har ikke tid til å vente på en stat som sinker viktige lokale klimatiltak.