Kaster barnet ut med turbinvannet

Hindrer beskatningen samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i vannkraft, og hvordan kan hindrene i så fall fjernes?

Det var spørsmålet regjeringen ba kraftskattutvalget svare på.

Kommunene og kraftnæringen har lenge etterlyst en utredning av dette. Halvparten av norske vannkraftverk har passert 50 år og trenger en kraftig opprusting. Det vil også øke produksjonen av fornybar energi, uten nye naturinngrep. Det er helt nødvendig for å nå Norges klimamål. Dette er det også bred partipolitisk enighet om.

Kommunene og næringen er enige om at det er grunnrenteskatten til staten som hindrer investeringer. Etter en omlegging i 2007, har den utviklet seg fra en skatt på «superprofitt», som man kan få ved å utnytte en begrenset og stedbunden naturressurs, til skatt på vanlig overskudd, mener de.

Men da utvalget la fram sin utredning i fjor høst, kom ekspertene med et helt annet svar. De foreslo tvert imot å skjerpe grunnrenteskatten. De ville beholde naturressursskatten som staten fordeler på alle kommuner. På toppen av dette foreslo de å fjerne eller redusere inntektene som går direkte til vertskommunene: Konsesjonskraft, konsesjonsavgift og eiendomsskatt.

Forslagene innebærer en kraftig omfordeling på rundt 4 milliarder kroner mellom staten og kommunene. Konsesjonsordningen er en over 100 år gammel samfunnskontrakt mellom stat og kommune som ingen partier vil endre.

I høringen om utvalgets forslag var avvisningen unison – fra KS, KS Bedrift, kraftkommunene, NHO, LO og miljøorganisasjonene. De som uttalte seg om det, var også enige om at løsningen er å gjøre grunnrenteskatten til en skatt på reell «superprofitt».

Derfor var det ikke overraskende at regjeringen sist uke bestemte seg for å legge bort utvalgets forslag. Det er en seier for kommunene og kraftnæringen, og finansminister Jan Tore Sanner (H) la også vekt på at de hadde lyttet til dem i denne saken.

Men bare med ett øre. Den har ikke lyttet til aktørenes forslag til løsning.

For dagen etter regjeringens beslutning, gikk 21 kommune-, nærings- og miljøorganisasjoner sammen om et brev til regjeringen. Her minner de om at det viktige spørsmålet trenger et svar. De ber regjeringen endre innretningen på grunnrenteskatten og beholde vertskommunenes direkte inntekter fra vannkraften. De ber om et møte med Sanner.

Det er uklart hva regjeringen egentlig vil gjøre i denne saken.

Finansminister Sanner sier til NTB at vannkraftbeskatningen fungerer godt slik den er utformet i dag. Statsminister Erna Solberg (H) sier til Adresseavisen at regjeringen har lagt bort hele utvalgets forslag og «i utgangspunktet ikke har tenkt å gjøre endringer».

Men, sier de begge, hvis beskatningen av vannkraft skal endres, vil det komme som et forslag i skatteopplegget i det årlige statsbudsjettet.

Det framstår merkelig passivt at regjeringen legger bort utvalgets forslag, uten å ha noen plan for videre oppfølging av spørsmålet. Den vet veldig godt at kommunene og kraftnæringen – og arbeidstakerne og miljøbevegelsen – er svært opptatt av å løse dette problemet.

Passiviteten rimer også svært dårlig med at statsministeren ofte understreker at det haster med effektive klimatiltak. Mer fornybar energi er avgjørende for å erstatte fossile energikilder og kutte klimautslipp.

Regjeringens tilbakelente holdning tyder på at den ikke arbeider med et forslag til endring i statsbudsjettet for 2021. I så fall ville finansministeren hatt alt å tjene på å fortelle det, i hvert fall at de har satt i gang en utredning med det som siktemål.

Utredningen inneholdt et annet viktig prinsipp som ikke bør følge med ned i skuffen: Skattemessig likebehandling av vannkraft og vindkraft. Vindkraft kan også bidra til økt produksjon av fornybar energi, og til å nå klimamålene.  

Vindkraftutbygging på land krever naturinngrep som kommunene må få mye mer betalt for enn i dag. Det mener KS, det sa Ap-leder Jonas Gahr Støre sist uke, og det åpnet også distriktsminister Linda Hofstad Helleland (H) for.