Arnstein Menes (Sp) blir ordfører når Sogndal, Balestrand og Leikanger slår seg sammen til nye Sogndal. Når yngstesønnen Arne konfirmeres, er omstillingen ferdig, målt med tidshorisonten for det statlige inndelingstilskuddet. Foto: Joakim S. Enger

Godt nytt kommune-år!

Kommentar. Nye kommuner får et spennende første år i 2020, men de økonomiske rammene er trangere og regjeringen utfordrer det lokale selvstyret.
23.12 2019 15:02

Fra 1. januar forandres kommunekartet mer enn på 50 år. Grensene viskes ut mellom 109 kommuner, som blir til 43 nye. 13 fylkeskommuner blir til seks.

I 2020 skal Lillestrøm, Vestland, Orkland, Senja og alle de andre nye kommunene ta sine første famlende skritt. Men det tar selvsagt mye lengre tid enn ett år å bygge nye fagmiljøer og tjenester, utvikle nye planer og ikke minst skape en ny, felles kultur, både politisk, administrativt og i virksomhetene.   

Kommunene som slår seg sammen, beholder statlige tilskudd som om de var to eller flere kommuner de neste 15 årene. Det er én horisont for hvor lang tid omstillingen tar. Erfaringene fra den danske reformen ble oppsummert etter ti år. Et stort team av forskere følger den norske reformen, og vil komme med løypemeldinger underveis.

Mange kommuner har brukt sammenslåingsprosessen til å ta digitale løft og til å fornye organisasjonen. Nå skal det gjennomføres.

For mange har sammenslåingen kostet mer enn regjeringen anslo. Særlig IKT-kostnadene ble undervurdert. På sikt er dette en investering som skal gi gevinst. Likevel burde regjeringen bidra mer, i det minste for å styrke kommunereformens omdømme.

For fylkene er situasjonen verre. I tillegg til at selve sammenslåingen koster mer enn staten vil betale, får de flere nye oppgaver fra årsskiftet, som også er underfinansiert. Den største er å overta administrasjonen av fylkesveiene fra Statens vegvesen. Helt på slutten av året gikk regjeringen med på å finansiere 1.850 årsverk, men det er fortsatt 200 færre enn fylkene mener er nødvendig. Andre oppgaver er fortsatt underfinansiert, mener fylkene og KS: Fiskerihavnene og oppgaver fra IMDi og Riksantikvaren.

Budsjettet for 2020 er vedtatt i kommunestyrer og fylkesting over hele landet. De kan få flere rådmenn og folkevalgte enn vanlig til å slite med nattesøvnen i jula. 

Flertallsregjeringens statsbudsjett gir kommunesektoren en reell inntektsvekst på bare 0,3 prosent neste år, lavest på 15 år. KS’ budsjettundersøkelse anslår at kommunenes netto driftsresultat vil bli mellom 0,3 og 0,5 prosent i 2020. Det er langt under anbefalt nivå på 1,75 prosent. Over halvparten av kommunene med under 10.000 innbyggere budsjetterer med negativt resultat i 2020.

Samme året som sammenslåinger av kommuner og fylker skal gjennomføres, struper regjeringen altså kommunesektorens inntekter. Det er en dårlig kombinasjon.

– Vi er en offensiv ny fylkeskommune, men vi kommer til å få store startproblemer, oppsummerte ny fylkesordfører i Vestland, Jon Askeland (Sp), i stortingshøringen om statsbudsjettet.

Vestland er en av kommunene som møter klimakrisen aktivt. Sammen med andre kystfylker krever de utslippsfrie ferjer og hurtigbåter i nye anbud, og bidrar sterkt til et grønt skifte i næringen. Disse fylkene fikk Klimasats-midler helt på tampen av året, men i 2020 må regjeringen enda mer aktivt støtte opp om klimainitiativ i kommuner og fylker.

Fra 2020 vil hele den nye kommuneloven tre i kraft. Den stiller nye krav til hvordan kommunene er organisert og til hvordan politikk og administrasjon drives. Noe av det viktigste nye er bestemmelser som skal sikre en mer langsiktig økonomiske styring. Ett viktig virkemiddel er at alle kommuner nå må fastsette finansielle måltall i sine budsjetter og økonomiplaner.

Den største og prinsipielt viktigste endringen er at kommunalt selvstyre fastslås som lovens formål. Det skal skje innenfor nasjonale politiske og økonomiske rammer, Norge er fortsatt en enhetsstat, men det er likevel første gang det lokale selvstyret fastslås så klart – slik det også ble grunnlovsfestet i 2016.

I det minste er det noe å måle vekslende regjeringers politikk mot. Forholdet mellom kommune og stat i Norge er dynamisk, det er en evig kamp mellom statlig styring og kommunalt selvstyre. Det er bra, det viser at kommunene er viktige. Konfliktlinjene i denne kampen oppstår der regjeringens politiske mål stanger mot det lokale selvstyret.

I Solberg-regjeringen har Fremskrittspartiet gjort det til en kampsak å fjerne eiendomsskatten, og langt på vei fått gjennomslag. Fra 2020 kuttes den maksimale satsen for eiendomsskatt på hus og hytter fra 7 til 5 promille. Fra 2021 skal den ned til 4 promille.

Kommunene vil miste flere hundre millioner kroner i inntekter på kuttene i eiendomsskattesatsene. Politisk svekker regjeringen det lokale selvstyret. Eiendomsskatt er den eneste skatten kommunene har reell rett til å bestemme over selv.

To offentlige utvalg har i 2019 levert sine utredninger om beskatning av kraftverk og havbruk. Høringer pågår, og i 2020 skal regjeringen bestemme seg for den politiske oppfølgingen. Hvis forslagene følges opp, vil det redusere kommunenes egne, direkte skatteinntekter og dermed svekke det lokale selvstyret.

Regjeringen la nettopp fram en stortingsmelding om distriktspolitikken. I Nord-Norge er mange spente på en egen melding om regjeringens nordområdepolitikk, som skal komme høsten 2020.

Den skal handle om bærekraftig utnytting av landsdelens rike naturressurser, om innovasjon og kompetanse og om gode rammer for næringslivet.

Gjennom bemanningsnormer og kompetansekrav styrer rikspolitikerne hvordan kommunene skal organisere og tilby sine tjenester, som igjen begrenser det lokale selvstyret.

Fra 2018 skulle alle kommuner ha lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor og helsesøster. Fra 2020 utvides dette med psykolog og ergoterapeut.

Disse kravene til kjernekompetanse tas inn i helse- og omsorgstjenesteloven. Endringene er en oppfølging av regjeringens stortingsmelding om primærhelsetjenesten, som ble vedtatt i 2016.

Dette kan ses på som en minstestandard for en helse- og omsorgstjeneste på et akseptabelt nivå, og er helt klart kompetanse en kommune bør ha. Regjeringens støtteordning har ført til at langt flere kommuner nå har psykolog og ergoterapeut. Det er også bra.

Men målet om gode helsetjenester kan nås på flere måter. Kommunene er nærmest til å tilpasse tjenestene etter lokale ønsker og behov, og da trenger de handlefrihet til å sette sammen kompetansen de trenger. Mange sliter også med å rekruttere disse profesjonene. Denne loven var tidligere profesjonsnøytral. Listen over profesjoner er blitt forlenget én gang, og faren er at det ender opp med en lang liste som vil binde kommunene på hender og føtter.    

Men det er jul, ved inngangen til et nytt tiår. Vi kan ikke begrave oss helt i problemer, vi må også løfte oss opp og se det store bildet av Kommune-Norge.

Lokaldemokratiet i Norge er det sterkeste i Europa, lokalt selvstyre anerkjennes av alle partier som viktig og riktig for velferdssamfunnet. Kommuner og fylker har viktige oppgaver i folks liv fra vugge til grav.

Nær 10.000 folkevalgte og nær 500.000 ansatte er tett på folk i kommunene hver dag. De bruker sin kunnskap og kreativitet sammen, til å skape best mulige tjenester og til å utvikle lokalsamfunnet. Rammene er trange og statens styring tett, men det er dette som motiverer dem.

– Jeg får jobbe med det som engasjerer meg aller mest, nemlig å legge til rette for at innbyggerne skal kunne leve gode liv i nye Hammerfest kommune, i dag og i framtiden, sa ordføreren i Hammerfest, Marianne Sivertsen Næss (Ap), i Kommunal Rapports intervjuserie med de helt ferske ordførerne.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.