Sp-ordfører Ole Gustav Narud i Åmot er en av dem som ikke får fortsette, til tross for et godt valg. I Åmot fikk Sp 40 prosent av stemmene. Arkivfoto: Tone Holmquist
Sp-ordfører Ole Gustav Narud i Åmot er en av dem som ikke får fortsette, til tross for et godt valg. I Åmot fikk Sp 40 prosent av stemmene. Arkivfoto: Tone Holmquist
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hestehandel på tilliten løs

Det skjer etter hvert lokalvalg; politiske hestehandler som knapt tåler dagens lys og svekker tilliten til lokaldemokratiet.

Allianser som ser merkelige ut med rikspolitiske briller, kan være inngått for å få til et maktskifte og en ny politisk kultur.

Viktige valg skal tas for de neste fire årene, forhandlingene går raskt både sent og tidlig, gårsdagens venn er dagens fiende og det er mange kjøpere til den gjeveste «hesten» – ordførervervet.

Også etter årets valg er lokale medier fulle av påstander om tvilsomme politiske hestehandler. Noen steder er det bare skuffede valgtapere som raser fra seg, i andre kommuner tåler de politiske prosessene dagslys dårlig.

Senterpartiet omtales ofte som de mest drevne hestehandlerne, men de kan også tape en handel.

I Åmot fikk Sp 40 prosent av stemmene, men Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti går sammen om å kaste Ole Gustav Narud (Sp) som ordfører, til fordel for Ole Erik Hørstad (H) – selv om Høyre før valget avviste samarbeid med Ap og SV.

Facebook-gruppa «Respekter folkets stemmer» samlet 43 personer til fakkeltog på Rena mot vrakingen av Narud.

Også i Steigen fikk Sp 40 prosent, men Åse Refsnes (SV) blir ordfører i allianse med Ap, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet. At så mange stemmer får så lite å si, er å leke med den demokratiske ilden, sier professor i statsvitenskap ved Nord universitet, Asbjørn Røiseland, til NRK Nordland.

Han setter fingeren på det alvorligste utslaget av de lokale forhandlingene: At de fører til stor avstand mellom det velgerne har stemt på, og det de får igjen. Det går på tilliten løs mellom velgerne og partiene i lokalsamfunnet, det svekker tilliten til lokaldemokratiet.

For å forstå det som litt foraktelig kalles hestehandel, må man forstå at lokal politikk er vesensforskjellig fra nasjonal politikk. Rikspolitikken er basert på parlamentarisme, på en etablert posisjon og opposisjon, på at et flertall på Stortinget kan kaste regjeringen.

Formannskapsmodellen, som så godt som alle kommuner styrer etter, er tvert imot basert på et mål om størst mulig konsensus, og på at flertall kan veksle fra sak til sak. Ordføreren velges for hele fireårsperioden og kan ikke kastes.

De tradisjonelle skillelinjene ligger under også lokalt. Det kan være uenighet om eiendomsskatt og privat velferd langs høyre-venstre-aksen, om lokalisering av skoler og andre tjenester langs sentrum-periferi-aksen og om vindkraft langs vekst-vern-aksen. Men ofte er det like stor enighet som strid mellom partiene. Den politiske hverdagen handler om å få best mulige tjenester ut av knappe ressurser.

I lokalpolitikken er forholdet mellom personer ofte like viktig som forholdet mellom partier. Derfor får vi samarbeid mellom SV og Frp. Noen steder blir ytterpunkter også enige om politikk, i det minste en intensjon om å bli enige om budsjetter, men i hovedsak er det avtaler om verv som inngås. Derfor kan SV vurdere at en Høyre-ordfører er best egnet til å rydde opp i forholdet til administrasjonen, for eksempel.

Allianser som ser merkelige ut med rikspolitiske briller, kan være inngått for å få til et maktskifte og en ny politisk kultur etter at det samme partiet har sittet med makta i mange tiår.

Mangelen på politikk i mange kommuner gjør at det er kampen om posisjoner som gjenstår. Det framstår mer brutalt, som en ren maktkamp. Det gjør også at de færreste partier sier før valget hvem de vil samarbeide med etterpå – alle muligheter for å vinne posisjoner holdes åpne. Det bidrar til å svekke velgernes tillit til prosessene.

Formannskapsmodellen vurderes å passe bedre til den lokalpolitiske virkeligheten, men er det reelt overalt? Parlamentarisme som styringsmodell brukes i svært få kommuner og fylker. Også i et hestehandel-perspektiv burde kanskje flere større kommuner, hvor det er klarere politiske skillelinjer mellom posisjon og opposisjon, vurdere å innføre en parlamentarisk modell. Da blir politiske avtaler mer forpliktende, og det blir tydeligere for velgerne hvem som styrer kommunen.

KS får jevnlig gjennomført undersøkelser av lokaldemokratiets tilstand, slik både velgerne og de folkevalgte vurderer det. Det finnes ikke én oppskrift på godt lokaldemokrati, men noen kjennetegn går igjen: Åpenhet, klare ansvarslinjer og inkludering av opposisjonspolitikere.

Dette kan være gode retningslinjer også for hvordan forhandlinger etter valg gjennomføres.