Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Levende lokaldemokrati – en floskel?

Lokalpolitikere klager gjerne på at staten styrer stramt og ikke stoler på den kommunale klokskapen. Denne valgkampen er ikke noe unntak. Men selv kan lokalpolitikerne gjøre langt mer for å involvere egne velgere og innbyggere.

Borgerne krever mer, forventer mer og vil delta mer. Det betyr at de også må ansvarliggjøres mer.

Det er lett å lovprise det levende lokaldemokratiet når det er kommune- og fylkestingsvalg. Kommunene er nær innbyggerne, tett på problemene og opptatt av løsninger. Ingen skal tvile på at gamle og nye representanter for velgerne vil tjene lokalsamfunnet. Men er de like interessert i å utvikle og fornye det lokale demokratiet? Legge til rette for nye former for politisk innflytelse og debatt?

Utvidet demokrati

Diskusjonen om å utvide demokratiet har vokst fram i takt med populistiske opprør, mer eller mindre presis elitekritikk og en folkemening som ikke bryr seg om hva folkevalgte allerede har bestemt.

I 2017 skrev tre danske samfunnsforskere boken «Tæm eliten – fra magtelite til borgerdemokrati.» Der kritiserer de styringseliten for å leve sin egen verden, hvor de treffer beslutninger som er logiske der, men ikke for borgerne for øvrig.

I boken foreslår de blant annet å opprette et borgerting, et andrekammer i Folketinget. Der skal 300 tilfeldig valgte dansker delta i lovgivingsprosessen i samarbeid med Folketinget.

I danske kommuner er det også populært å snakke om politikk 3.0 og samskapelse, et begrep som også norske kommuner har fattet interesse for, blant annet i nye Asker kommune.

Men så dukker det en overskrift opp i papirutgaven av Kommunal Rapport 22. august. «Lokalpolitikere er skeptiske til mer borgerdeltakelse», het det. Kilden er en fersk doktoravhandling fra høyskolelektor Mette Sønderskov ved Høgskolen Innlandet. Hun har besøkt fire ulike kommuner med forslag om hvordan de kunne få tettere kontakt med borgerne.

Skeptisk til borgerne

Jeg skal innrømme at jeg ble overrasket da jeg leste hva Sønderskov konkluderte med etter å ha undersøkt om lokalpolitikernes holdninger til borgerdeltakelse gir grobunn for det hun kaller demokratisk innovasjon. (Demokratisk innovasjon er her forstått som endring i kjørereglene for politiske beslutningsprosesser. Den vil omhandle endringer både i institusjoner, prosesser og det politiske resultatet.)

– Politikerne ble svært begeistret for forslagene. De sa at de ønsket innovasjon og økt samspill med innbyggerne, men etter hvert så vi at de hadde en sterk motstand mot å samarbeide mer direkte om politikk med borgerne, sier forskeren i artikkelen.

«Motstanden kan identifiseres som en tilsynelatende ugjennomtrengelig murvegg bestående av eksisterende holdninger og rolleoppfatninger hos de folkevalgte», heter det i avhandlingen.

Min overraskelse skyldes at det norske lokaldemokratiet har framstått som jordnært, men ikke uten vilje til endring og nytenking.

To demokratisyn kolliderer

Ifølge avhandlingen handler skepsisen om å gi borgere som ikke har fått noe representativt mandat gjennom valg, mer makt og innflytelse. Til en viss grad er det to demokratisystemer som kolliderer. Det representative, konkurransepregede og partistyrte står mot et system der politikerne legger til rette for prosesser som involverer og anerkjenner borgernes ressurser.

Forskningen til Sønderskov gir ikke grunnlag for å stemple norske lokalpolitikere som en politikerklasse uten kontakt med folkedypet. Men den minner oss om at vi trenger å revitalisere den demokratiske praksisen og prosessen.

Avhandlingen peker på at velgerne oppfatter hierarkiske sentralstyring som foreldet. Borgerne krever mer, forventer mer og vil delta mer. Det betyr at de også må ansvarliggjøres mer. Da må de få anledning til si sitt oftere enn hvert fjerde år.

Ja, men formannskapsmodellen …

Her vil den oppvakte leser si at formannskapsmodellen og den kommunale konsensustradisjonen har fanget opp noe av dette. Folkemøter, folkeavstemninger og inkluderende planprosesser er også tatt i bruk en del steder.

Formannskap og kommunestyrer er fortsatt forsamlinger dominerte av de utvalgte, ofte voksne menn. Folkeavstemninger er rådgivende og folkemøter ikke forpliktende. Som Sønderskov skriver: «Det finnes adskillige kanaler for påvirkning, men sjelden for deltakelsesbaserte beslutninger.»

Både lokalpolitikere og kommuneledere vil ha interesse av Sønderskovs avhandling. Den gir en god innføring i hva demokratisk innovasjon kan være og begreper som public value og interaktiv politikk. Den drøfter forholdet mellom den dominerende politiske interessekampen, satt på spissen i valgkampen, og en prosess som i større grad arbeider for løsninger til det felles beste for samfunnet. Og som ansvarliggjør borgerne i større grad.

Maktkamp

Utfordringen ved å tenke nytt rundt demokratisk medvirkning er hva som skjer når makten og retten til å fatte avgjørelser skal fordeles på en annen måte. Det er lett å bli begeistret av tanken om å arbeide for det felles beste og understreke det med ord som interaktiv politikk.

Men interessekonfliktene blir ikke borte selv om vi jakter på de beste løsningene for lokalsamfunnet. Vi trenger fortsatt en valgkamp som opplyser velgerne om hva som er forskjellen på politiske alternativer og ulike ordførerkandidater.

Agnar Kaarbø er forfatter og foredragsholder. Han har bakgrunn fra media og forvaltning. I 2018 ga han ut boken «Politisk lederskap – beretninger fra statsrådskontorene.» Kaarbø skriver gjestekommentarer i Kommunal Rapports nettavis i forbindelse med årets kommune- og fylkestingsvalg.