Vindkraft utgjør en alvorlig trussel mot verdens største ugle, hubroen, gjennom tap av leveområder og strømoverslag etter kollisjon med kraftlinjer. Foto: Roy Mangersnes, Samfoto/NTB scanpix

Hubroen taper mot vindturbiner

Kommentar. Selv sterkt truede arter som hubroen, ser ut til å være sjanseløse i møte med de pågående vindkraftutbyggingene.
6.6 2019 08:22
Det er ingen grunn til å sette sin lit til at kommunene vil komme på barrikadene for naturen.

– Hubroen er visst blitt selve symbolet på å stoppe nye vindkraftprosjekter, sa Arne Olsen, seksjonssjef for vindkraft i NVE, til Dagens Næringsliv i april.

Det er riktig at mange som kjemper for uberørt natur og mot ragende turbiner og asfaltert villmark, leter etter argumenter som kan overbevise myndighetene om at planene må skrinlegges. Aktivistene har tenkt at hensynet til en sterkt truet art som hubroen, verdens største ugle, kan være et tungt argument. De tar etter alt å dømme feil.

I 2009 fikk hubroen sin egen handlingsplan, og det ble bevilget 30 millioner kroner til arbeidet.

– Situasjonen for hubro er urovekkende. Derfor må vi unngå veibygging og andre tiltak som kan føre til at bestanden går enda mer ned, sa daværende miljøvernminister Erik Solheim.

Året etter brukte staten et tresifret millionbeløp på å legge om traseen til en planlagt vei på Hitra for å skåne ett hubropar, og hensynet til hubroen skal også ha stanset et planlagt hyttefelt.

Nå er det andre tider, og miljøvernmyndighetene er nærmest uhørbare i debatten. Norsk vindkraft skal nemlig redusere klimagassutslipp i EU-landene. Målet er godt, men det er dårlig godtgjort hvorvidt dette faktisk vil skje, og hvor høy prisen i form av nedbygd norsk natur blir.

For hundre år siden hekket hubroen over hele landet, men intensiv jakt på den store ugla – som ble sett på som en konkurrent i menneskets matfat – gikk hardt ut over bestanden inntil fredningen i 1971. I dag er strømoverslag etter kollisjon med kraftlinjer den største trusselen, i tillegg til at levekårene forringes ved av leveområder går tapt og landskaper endres.

Hubroen ser ut til å ha blitt presset ut mot kysten, der de mest yndede lokalitetene for vindkraftverk nå finnes. I Trøndelag gjelder dette for eksempel Fosen, som får 278 vindturbiner og 24 mil vei tilknyttet dem. Litt lenger nord kommer flere vindkraftverk i hubroområder.

I Flatanger og Osen kommuner er anleggsarbeidene ved Sørmarkfjellet vindkraftverk i gang. Utbygger er Trønderenergi, eid av blant andre 24 kommuner i Trøndelag.

Før endelig konsesjon ble gitt i 2016, ble det antatt at hubroen ikke hadde reir nær fjellet, men nye undersøkelser i vår, etter at anleggsarbeidet var i gang, påviste hubro. Hubrosang ble registrert på alle de fem lytteboksene som Magne Husby ved Nord Universitet hadde satt ut.

Naturvernforbundet og Norsk Ornitologisk Forening har krevd stans i anleggsarbeidene. Det har ikke skjedd. Organisasjonene fikk ikke engang medhold i stans mens klagen blir behandlet, slik Kommunaldepartementet besluttet for anleggsarbeidene ved Frøya vindkraftverk.

Nå skal det gjøres nye undersøkelser i et par uker for om mulig å fastslå om hubroen har hekkeplasser i området.

Et annet vindkraftverk, Innvordfjellet, er i startgropa for utbygging i samme kommune og delvis i nabokommunen Namdalseid. Her er det kjent at hubroen hekker, og krav om nye undersøkelser har ført til utsatt byggestart. Utbygger her er selskapet Zephyr.

Det kan synes rart at hubroundersøkelser midlertidig stanser anleggsarbeid ett sted og ikke et annet, til og med i samme kommune. Denne praksisen bekreftes av funn gjort av forskere ved Fridtjof Nansens Institutt.

 «Hva tilsier at en hubrolokalitet i ett område betyr full brems i byggeplanene, mens påvisning av truede arter andre steder ikke er tilstrekkelig? Hvordan vekter NVE verdien av urørt natur og friluftsliv?», spør forskerne i et innlegg i Dagens Næringsliv.

Det som imidlertid synes klart, er at når konsesjon først er gitt, blir utbygging ikke stanset – truede arter eller ei. Det beste man kan håpe på, er «avbøtende tiltak», med usikker effekt.

Olje- og energidepartementet og NVE har altså avgjørende myndighet i saker med store miljøkonsekvenser, samtidig som miljømyndigheter og naturvern- og friluftsinteresser har liten innflytelse, ifølge de samme forskerne.

Det er ingen grunn til å sette sin lit til at kommunene, som jo har stilt seg positive til anleggene, vil komme på barrikadene for naturen, med mindre høstens valg gir endrede maktforhold. Som oftest trumpes naturverdiene av utsiktene til noen millioner i eiendomsskatt og noen få arbeidsplasser innen vedlikehold.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.