17. mai-talen kan godt inneholde enn oppfordring til å bruke stemmeretten, mener Tone Holmquist. Foto: Terje Pedersen, NTB scanpix
17. mai-talen kan godt inneholde enn oppfordring til å bruke stemmeretten, mener Tone Holmquist. Foto: Terje Pedersen, NTB scanpix
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hipp hurra for stemmeretten

Sitter du og river deg i håret og skal skrive 17. mai-tale? Her kommer en 100-åring til unnsetning.

Du må avslutte med: Hipp, hurra for 17. mai. Og legg til: Bruk stemme-retten din ved kommunevalget.

Det kan for eksempel begynne slik: Velkommen til folkefest på denne fine/nydelige/våte/vindfulle/grå/kjølige/snøfylte dagen (stryk det som ikke passer), og gratulerer med dagen.

Det er blitt sagt at vi fikk stemmerett i 1814. Men det var langt fra alle som fikk stemme da. Kvinnene fikk stemmerett i 1913 pleier vi å si, men det var slett ikke alle kvinner. For først i 1919 opphevet Stortinget Grunnlovens bestemmelse om at stemmeretten skulle inndras dersom du hadde fått støtte fra fattigkassa. Dermed hadde ikke økonomi og sosial status lenger noen betydning for om du fikk fulle borgerrettigheter. Det er 100-årsjubileet du kan spinne på i talen din.

For tenk om alle som i dag får sin inntekt fra Nav, ikke skulle ha stemmerett. Tenk om vi skulle si til pensjonister, uføretrygdede, folk på sosialhjelp, overgangsstønad og andre støtteordninger at nei, du er inhabil til å bestemme over hvem som skal styre over offentlige midler fordi du får tilskudd fra felleskassa.

Legger vi til alle som får fødselspenger, barnetrygd og er sykmeldte over to uker, ble det ikke mange igjen som kunne bestemme i dette landet. Men sånn var det altså for 100 år siden.

På Stortingets nettsider kan man lese om fiskeren Jens Nikolaisen fra Bø i Vesterålen, som først sto i manntallet, men som fikk en anmerkning fordi han hadde mottatt støtte fra fattigvesenet. Dermed fikk han ikke stemme.

Det står også om gårdbruker Ole Edvard Theodorsen fra Onsøy i Østfold som hadde en åtte år gammel sønn på klinikk, og hadde mottatt støtte for det. Dermed røk stemmeretten for han.

I de harde trettiårene, da mange var arbeidsløse og fattige, blusset debatten opp igjen. Stemmeretten beholdt folk, men valgbarheten røk for dem som slet. Folk som mottok økonomisk støtte, var ikke valgbare til kommunestyret. Dette varte til 1935, da Arbeiderpartiet kom til makten og opphevet «ugildebestemmelsen».

– Stemmeretten, bør du si, – handler ikke bare handler om å putte en papirlapp i valgurna med et partinavn på. Det handler om å være en stemmeberettiget innbygger, og det er ikke en selvfølgelighet at vi er det om vi ser på historien. En gang var det en selvfølgelighet at kvinner ikke skulle stemme. For ikke så lenge siden mente vi at folk burde være 25 år for å stemme, og for 100 år siden kunne du altså ikke stemme om du hadde fått hjelp til å klare deg av det offentlige.

Debatten nå står om 16-åringene. Er de for unge eller er de voksne nok? Foreløpig har vi konkludert med at de er for unge. Men når vi ser Greta Thunberg og skoleelever over hele landet streike for klimaet, så må vi kanskje tenke en gang til. Kan de vise et slikt engasjement for klodens framtid, er de kanskje også gamle nok til å tas inn blant de stemmeberettigede?

Så må du jo avslutte med: Hipp, hurra for 17. mai. Og legg til: Bruk stemmeretten din ved kommunevalget.

Og til deg som er for ung til å stemme: Gå i 17. mai-tog og demonstrasjonstog. Og streik gjerne for det du brenner for.