Fosser fram på sentraliseringsmotstand

Fordi Sp står sterkt i mange småkommuner og like gjerne samarbeider til venstre som til høyre lokalt, har partiet lenge vært ett av landets tre store ordførerpartier – langt større enn oppslutningen nasjonalt tilsier. I dag har de 100 ordførere, mot Aps 202, og drømmer om en enda støtte andel etter høstens valg – og kanskje til og med flere enn Ap.

Det skal velges 66 færre kommunestyrer denne høsten, etter at blant andre flere små Sp-styrte kommuner har gått inn i større konstellasjoner. Likevel tyder altså meningsmålingene på god uttelling for Sp. Og ifølge partileder Trygve Slagsvold Vedum stiller de med flere valglister enn noen gang; nesten i hver eneste kommune.

– Vi kommer til å gjøre et kjempevalg, sa en seierssikker gjeng toppkandidater i Finnmark til Kommunal Rapport på helgens landsmøte på Hamar.

• Les også: Ordførerprognose: Ap beholder storbyene

Finnmark er altså et fylke med relativt lite landbruk, men med stor motstand mot sentralisering og med tvangssammenslåingen med Troms friskt i minnet.

Motstanden mot sentralisering som Sp målbærer, ser nå ut til å gi gjennomslag i deler av landet der partiet ikke har stått så sterkt tidligere. Denne motstanden tar næring både av kommunesammenslåinger og statlige tiltak som virker sentraliserende.

Det gjelder ikke bare den utskjelte politireformen, men også det parlamentarisk leder Marit Arnstad kaller den stille sentraliseringen; statlige etater som hver for seg legger ned og flytter kontorer – med færre arbeidsplasser i distriktskommunene som resultat.

Senterpartiet holder fast på at de vil velge samarbeidspartnere fritt etter at valgresultatet er klart. De vil ikke forplikte seg på forhånd. Å komme i maktposisjon teller mest.

Heller ikke Fagforbundet – som er en stor økonomisk bidragsyter – kan ha forventninger om at Sp kvitterer med å love samarbeid med venstresiden i kommuner og fylker. Dette er kontant avvist. Dermot får forbundet kanskje et håndslag gjennom landsmøtets vedtak om tillitsløft og mer tillitsbasert ledelse i kommunene, basert på lokalt trepartssamarbeid.

Men hva er det velgerne vil legge mest vekt når valgdagen renner i de 356 kommunene og 11 fylkene?

Tillitsløftet er foreløpig så lite konkret at det er vanskelig å se hvordan det skal lokke velgere. For folk flest er det ikke tydeliggjort hvordan dette skal gi dem bedre tjenester. Kanskje appellerer det til kommuneansatte velgere, eller gir gjenklang i «folket mot eliten»-tenkningen som også Sp flørter med?

Vi må ta for gitt at Sp fortsatt vil kjempe mot nedleggelse av skoler og barnehager, men når den politiske hverdagen begynner etter valget, kan økonomiske og befolkningsmessige realiteter presse partiet til slik «sentralisering» også.

De nasjonale trendene vil slå inn, og det gjelder ikke bare sentraliseringstrender som man lokalt ikke har makt over, men også den noe diffuse motstanden mot eliten – gjerne tolket som Oslo-eliten som ikke bryr seg om folk i distriktene. Klimatiltak som gjør det dyrere å bruke bilen i kollektivfattige strøk og frykten for økt kraftsalg til utlandet spiller også inn.

At mange distriktskommuner går godt, med stor næringsaktivitet og lav arbeidsledighet, veier kanskje ikke opp for at Nav-kontoret blir lagt ned eller at det krever en dagsreise å skaffe seg nytt pass. Utkantprotestene handler for en stor del om det offentlige tjenestetilbudet og offentlige arbeidsplasser.

Signalene og vedtakene fra landsmøtet skal nå omsettes i lokale valgprogrammer. Løfter om å bevare bestående kommunale tilbud og å bedre dem i bygdene, vil måtte stå sentralt. Det samme gjelder motstand mot nye kommunesammenslåinger.

Men like viktig blir egenskapene til de lokale kandidatene, hvilke resultater de har å vise til og hvordan de har løst samarbeidet med andre partier til nå. Fordi Sp står sterkest i små kommuner, med større nærhet mellom velgere og valgte, blir personvalget viktigere enn i store kommuner.

Dette, kombinert med sentraliseringsfrykten som preger distriktene og Sps forhandlingsevner, gjør at valget – og ikke minst forhandlingene i etterkant – blir svært spennende.