Skal kommunene skape bedre resultater i introduksjonsordningen, slik statsminister Erna Solberg varslet krav om på landsmøtet, må både fylkeskommunene, Nav og staten høyere på banen. Foto: Fredrik Hagen

Erna har rett, men må selv bidra mer

Kommentar. Erna Solberg har rett i at det må gjøres en bedre jobb med integreringen av flyktninger og innvandrere, men heller ikke hennes regjering har en kvikk fiks som kommunene kan ta i bruk.
18.3 2019 14:55
Kvalifisering til bransjer der vi mangler arbeidskraft, er et anliggende for hele landet.

I sin landsmøtetale fredag avla statsministeren og Høyre-lederen kommunenes integreringsarbeid en visitt – hun forlangte bedre kvalitet og varslet «tøffere krav til kommunene som får bosette».

Det siste henspeiler på justeringen som regjeringen har gjort når det gjelder anmodningene til kommunene om bosetting av flyktninger. I forespørselen for i år, som gikk ut i desember, ble det stilt nye krav til resultater fra introduksjonsprogrammene og til kommunestørrelse.

 «For kommunene ligger det store muligheter her», sa Erna Solberg.

Kommunenes interesse for å bosette, har vist seg ved at det noen steder er blitt en kamp om få flere flyktninger enn myndighetene vil tildele dem. Dette er en ny utvikling etter det store flyktningtilstrømningen i 2015 og 2016, og etter at det er blitt langt færre å fordele – i år er det drøyt 5.300.

I toppåret 2016 ble over 15.000 flyktninger bosatt i kommunene. Motivasjonen for å si ja, var å vise solidaritet, men også egennytte; å få flere stillinger og tilflyttere til kommunen, viste en NIBR-rapport som kom i fjor. Særlig for de minste kommunene var tilflytting viktig.

Den gang ble hele landet «tatt i bruk» – 411 kommuner tok imot flyktninger, mange for første gang. Nå er mange av disse flyktningene på vei ut, som fra Nærøy i Ytre Namdal. Mandag fortalte Namdalsavisa at 40 flyktninger forlot kommunen i fjor.

– Mange blir ensomme og tenker det er større sjanse for å få arbeid i byen. De aller fleste drar så raskt de får mulighet til det, sier Khaled Rajab, som selv har jobb og blir i Nærøy, til avisa.

Dette er ett av mange eksempler på hva som kreves for at innflytterne skal bli, nemlig kvalifikasjoner som passer til jobbmulighetene, og at de blir inkludert og finner seg til rette sosialt.

Resultatene av kommunenes integreringsarbeid måles først og fremst i statistikken over hvor mange som er i arbeid eller jobb etter det obligatoriske, toårige introduksjonsprogrammet. Dette tallet har lenge ligget på rundt 60 prosent, med store forskjeller fra kommune til kommune og variasjoner knyttet til kjønn og landbakgrunn.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i at tallene burde vært høyere. De aller fleste innvandrere ønsker selv å komme i jobb. Samtidig trenger mange kommuner arbeidskraft, og de ønsker selvsagt ikke flere mennesker på sosialhjelp.

Det har vært vanskelig å dokumentere hvilke tiltak som gir resultater, men det synes klart at kvaliteten på tiltakene – norskopplæringen og arbeidstreningen – har stor betydning, og her må det gjøres en større innsats.

Da integreringsminister Jan Tore Sanner (H) i fjor høst lanserte regjeringens nye integreringsstrategi, la han vekt på utdanning, kvalifisering og kompetanse. Her ligger også de mulighetene for kommunene som Solberg pekte på i sin tale til landsmøtet. Skal kommunene kunne rekruttere personell til omsorgstjenestene, for eksempel, må de selv bidra til utdanningen.

Enten du er innvandrer eller nordmann, trenger de aller fleste i dag formell kompetanse – det blir stadig færre jobber for ufaglærte. For å komme dit, er gode norskkunnskaper grunnleggende, og der har kommunene ansvaret.

Samtidig må fylkeskommunene tyngre på banen, med flere kombinasjonsklasser i videregående for ungdommer som har mangler i grunnskoleutdanningen, og med tilpassende løp for fagutdanning som både unge og voksne kan benytte.

Å kvalifisere folk med liten eller ingen utdanning til arbeidslivet på de to årene introduksjonsprogrammet varer, kan være en formidabel oppgave. Mange kommer med lite formell utdanning fra hjemlandet. Derfor bør Erna og hennes regjering ikke stille krav bare til kommunene innenfor dagens rammer, men også vurdere å gjøre programmet lenger for dem som trenger det, med de utgiftene det medfører. Individuell tilpasning er nøkkelen her, og innsatsen som legges inn må betraktes som en langsiktig investering.

Også fagopplæringen må styrkes, gjennom strengere nasjonale krav og insentiver til fylkeskommunene, som har ansvaret på feltet. Kvalifisering til bransjer der vi mangler arbeidskraft, er et anliggende for hele landet. Derfor er det riktig å stille krav til tiltakene, og ikke bare til kommunene – som har svært ulike forutsetninger – men også til fylkeskommunene, Nav og sentrale myndigheter.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!