Nedturen er allerede i gang

15. mars kommer Statistisk sentralbyrå med det offisielle tallet for netto driftsresultat i Kommune-Norge i fjor. Ut fra de om lag 200 regnskapene som Kommunal Rapport har fått tilsendt, kan det se ut til at driftsmarginen klarer å krype over 2 prosent – litt avhengig av hva Oslo leverer.

2 prosent er over det anbefalte nivået for en normalkommune. Teknisk beregningsutvalg, hvor både KS og Kommunaldepartementet er representert, har satt 1,75 prosent som nivået for å kunne sies å ha en sunn økonomi.

Men som oftest er den mest interessante historien bak tallene. Nær halvparten av det forventede overskuddet kan vi knytte til at det i fjor ble nok et år med høye skatteinntekter. I tillegg utbetalte Havbruksfondet nesten 2,4 milliarder kroner etter auksjon av oppdrettstillatelser. Dette er engangspenger som ingen fornuftig ordfører eller kommunedirektør vil bruke på vanlig drift.

Ser vi bort fra disse inntektene, nærmer vi oss et resultat i null. Riktignok har en god del kommuner fått forverret resultatet fordi de har finansiert arbeid med kommunereformen – penger de fikk året før. Men i stort blir det relativt små summer målt mot skatt og havbruk.

I forslaget til regnskapsforskrift til den nye kommuneloven, vil Kommunaldepartementet fjerne begrepet ekstraordinære inntekter. Hittil har det vært slik at penger som kommunen ikke har kunnet regne som «løpende», skulle føres som inntekt i investeringsregnskapet. Dermed beskyttet reglene i teorien mot ubetenksomme lokalpolitikere som ville bruke pengene på drift i stedet.

Forslaget fra departementet vil gjøre det enda farligere å tro på tallene som framkommer i kommunenes regnskaper. Med forskriftsendringen er det risiko for at netto driftsresultat blir helt ubrukelig som målestokk. Vil du undersøke i hvor stor grad driften av kommunen faktisk er finansiert av de vanlige inntektene som kom inn i fjor, må du nemlig heretter gjøre enda flere korreksjoner enn før.

Et problem som er skapt i regnskapsføringen, er at begrepet «løpende» også brukes om inntekter som ikke er noenlunde jevne hvert eneste år. Fikk en kommune 7 millioner kroner fra Havbruksfondet i fjor, blir det om lag 1 million i år og et foreløpig helt ukjent beløp neste år. Og det skal inn i regnskapet som en løpende inntekt? Det virker kanskje fornuftig for de med hovedfag i regnskap, men kommuneregnskapet er en informasjon til eierne – innbyggerne. I stedet forblir regnskapet en kompleks og utilnærmelig affære.

Praksisen og regelendringene gjør det enda viktigere å ha en fri og kritisk presse, for noen må ta oppgaven med å analysere regnskapene og fortelle innbyggerne hva tallene faktisk betyr.

For mange kommuner betyr fjorårets tall at varsellampene blinker. I fjor ser det ut til at to av tre kommuner fikk svakere driftsmargin. Det er i seg selv verdt å legge merke til, selv om mange har gått fra veldig god til god driftsmargin.

Korrigerer vi for utbetalingen fra Havbruksfondet, har imidlertid nesten 40 prosent drevet med underskudd. Varsellampene blinker altså over hele landet. Spørsmålet er om politikerne ser de røde lysene – og om de begynner å handle.

Vi har i en rekke tilfeller tidligere sett at kommuner har havnet i Robek to-tre år etter at resultatene begynte å bli dårligere. På mange måter er det forståelig. I en rekke kommuner er det også store nok disposisjonsfond til at man har tid til å være handlingslammet – reservene er mye større enn for få år siden.

Et eksempel er Tromsø, hvor dårlig kommuneøkonomi var et tema i valgkampen for fire år siden. Nå blir det nok en gang skyts for opposisjonen, etter at det politiske skiftet i 2015 ikke klarte å gjøre noe som helst med den skakkjørte økonomien. Tvert imot, faktisk. Hvordan tallene har blitt så svake i en periode der kommuneøkonomien samlet har vært historisk god, er en stor gåte.

Andre steder vil fjorårets resultat være det første svake på mange år. Da gjelder det å unngå både panikk og ignoranse. Det kan være fristende å bortforklare et dårlig resultat, men det er mye smartere å bruke anledningen til å gå nøye etter hva kommunen kan gjøre på kort og litt lengre sikt for å begrense kostnadene eller øke inntektene.

Solberg-regjeringen har gjort det vanskeligere for kommunene å hente ekstra inntekter, så det å kutte utgifter blir det viktigste for å få bedre balanse. Da er det langt bedre å starte på den jobben nå. I så fall kan kommunestyret ha et godt grunnlag for tiltak i høstens budsjettdebatt. Et alternativ er å vente til resultatet har blitt enda dårligere om ett år, og da risikere å stå foran en langt mer akutt krise.