Fraværsgrensen er ikke positiv for alle

To år etter at den omdiskuterte fraværsgrensen – maks 10 prosent ulegitimert fravær i hvert fag – ble innført, har vi fått ny kunnskap om konsekvenser og håndteringen av den. I Fafos andre evalueringsrapport har forskerne undersøkt hvordan rektorer og lærere jobber med fraværsgrensen, og hvordan elevene opplever og tilpasser seg den.

Den første rapporten, etter ett skoleår, avdekket store forskjeller i skolenes praksis, noe som utfordrer prinsippet om likebehandling. I ytterste konsekvens kan hvilken skole du går på eller hvilken lærer du har, avgjøre om du kommer gjennom videregående med vitnemål.

Ulik praktisering av reglene er én utfordring, legemeldingene en annen. For også fastlegene har ulik praksis. Noen skriver åpne og løst formulerte erklæringer som oppleves som «carte blanche» ved framtidig fravær. Mange lærere og rektorer mistenker dessuten at legeerklæringer forfalskes.

Elevene har i stor grad akseptert at fraværsgrensen har kommet for å bli og at den virker. De har gjort sine tilpasninger. På høsten frykter mange at fraværet skal bli for høyt, og skaffer seg legeerklæringer de egentlig ikke trenger, selv om det å gå til lege oppfattes som stressende, tidkrevende og dyrt.

Noen opplever grensen som en rettighet – 10 prosent frihet – et «klippekort» de bruker til å ta fri på slutten av skoleåret. De forteller dessuten at de må følge nøye med på at lærerne fører fraværet riktig.

Skolene gjør også tilpasninger. Noen har valgt å legge store fag på morgenen, da fraværet er størst, og de deler små fag over to dager slik at det blir enklere for elevene å manøvrere rundt fraværsgrensen.

Et hovedfunn i årets rapport er at fraværsgrensen har redusert fraværet, tilstedeværelsen ved skolene har økt, og elevene lærer mer. Gjennomsnittseleven har redusert fraværet med ca. 20 prosent, eller 15 timer i året.

Forskerne illustrerer effekten slik: Hvis alle skoler i Norge er like store og alle klasser har like mange elever – 20 – vil økt tilstedeværelse føre til at én elev i hver klasse i snitt går opp én karakter i henholdsvis norsk og matematikk.

Det er musikk i ørene til politikerne som har ivret for denne endringen. Men, forskerne beregner samtidig at 500–600 flere elever enn før har fått IV – «ikke vurderingsgrunnlag» – i et fag. Det tilsvarer én elev per videregående skole. Dette er de elevene man allerede var mest bekymret for, og som nå har økt risiko for å falle fra.

Er fraværsgrensen vellykket når flere vinner enn taper på den? Kan vi «ofre» noen svake elever for at flertallet skal gjøre det bedre på skolen?

I rapporten er det særlig helsesykepleiere og rådgivere som målbærer frykten for de negative konsekvensene. «Det er de aller, aller svakeste jeg er bekymret for. Vi vet ikke hva vi skal gjøre», sier en rådgiver.

En helsesykepleier påpeker at de som taper, er de som mangler støtte hjemmefra, for eksempel til så enkle ting som å få en legeattest. Flere informanter nevner at de svakeste elevene nesten alltid har mange problemer i livet.

Er fraværsgrensen en for enkel løsning på et komplisert problem? Noen momenter taler for det, tross de positive virkningene. For det kan tenkes at de som er mer til stede, ville klart seg bra gjennom skoleløpet uansett, mens de svakeste kommer enda dårligere ut.

Avbøtende tiltak må settes inn. Det har noen skoler gjort ved å gi de svakeste elevene tettere oppfølging. Dette gjelder dessverre ikke alle skoler. To rektorer Fafo-forskerne har snakket med, forteller til og med om lærere som nærmest brukte fraværsgrensen til aktivt å kvitte seg med de svakeste elevene.

Skal vi beholde fraværsgrensen, må de svakeste få ekstra støtte. Hvis det er slik mange skoleansatte legger vekt på, at disse elevene har ulike problemer som bidrar til at de har vansker med å gjennomføre skolegangen, kan dette ikke være skolens ansvar alene.

Skolen kan tilrettelegge, men også det kommunale hjelpeapparatet må inn, slik at elevene får hjelp til å løse de bakenforliggende problemene. Dette krever samarbeid på tvers, men er av største betydning ikke bare for den enkelte elev, men for samfunnet som helhet.