Seks grunner til at kontroll og revisjon trenger mer ressurser

Forrige uke møttes rundt 650 medlemmer av kontrollutvalg, sekretærer til kontrollutvalg og kommunerevisorer til den årlige kontrollutvalgskonferansen i regi av Norges kommunerevisorforbund (NKRF). Jeg var en av dem som snakket fra podiet. Timingen var god, siden Kommunal Rapports ukeavis torsdag brakte en større artikkel om blant annet hvordan kontrollutvalgene ser på egen rolle og betydning.

Mitt utgangspunkt, basert på knapt 20 års erfaring som journalist i kommunesektoren og på hva Kommunal Rapport har dekket av ulike saker de siste årene, er at Kommune-Norge bruker altfor lite penger på kontroll og revisjon.

Ifølge Statistisk sentralbyrå gikk det i 2017 med 524 millioner kroner til dette formålet, målt som netto driftsutgifter på funksjon 120 i regnskapssystemet – kontroll og revisjon.

Om vi bare ser på kommuner over 10.000 innbyggere for å unngå for mange tilfeldigheter ved så små beløp, topper Vefsn 2017-tabellen med 266 kroner per innbygger. To andre, Namsos og Verdal, har også brukt over 200 kroner per innbygger på kontroll og revisjon. Lavest ligger Vestby, som brukte 10 kroner på dette området i 2017, ifølge kommunens egne regnskapstall. Bergen er nest verst med 26 kroner per innbygger. Det blir ikke god kontroll av slikt. Tvert imot. 

Lokaldemokratiet er en god styreform, men innbyggerne trenger gode kontrollmekanismer. For det er de som eier kommunen, i motsetning til hva kanskje en byrådsleder, en ordfører, en kommunedirektør eller Kommunaldepartementet måtte mene. Hvordan skal velgerne fatte en god beslutning hvert fjerde år, om de ikke underveis er løpende orientert om kommunen gjør det den er satt til å gjøre? Den kontrollen er det ikke en stadig større kommunikasjonsavdeling som skal ha, det skal utføres av kontrollutvalget og dernest revisjonen.

Kontrollutvalgene må be om dobbelt så mye penger på 2020-budsjettene. Mer ressurser er den eneste måten å få til mer og bedre kontroll på. Her er seks grunner til hvorfor det trengs mer:

1. Kontrollutvalgene er de eneste som ikke ber om mer penger. Da får de heller ikke mer å rutte med

Sist Kommunal Rapport spurte medlemmer av kontrollutvalget, var de såre fornøyd med budsjettrammene. 83 prosent av dem som svarte, mener rammene er gode nok for 2019. Ta ikke utgangspunkt i hva dere har i dag, men hva dere mener virkelig ville gjort at det ble mulig å drive stor nok kontroll. Det handler om godtgjøring til utvalget slik at det faktisk er mulig å ta en fridag ekstra fra jobb for å følge opp saker, nok penger til å sette i gang undersøkelser i løpet av året uten å be om penger fra kommunestyret, nok penger til å ha store nok undersøkelser som fanger opp både de store og små perspektivene og stort nok sekretariat som kan jobbe fullstendig uavhengig av revisjonen og være utvalgets viktigste rådgiver. 

2. Statusen er altfor lav

I undersøkelsen som vi refererer til i siste ukeavis, sier 55 prosent av dem som svarer at utvalget er svært viktig. Bare 8 prosent sier at utvalget har høy status. For meg er det en selvmotsigelse. Større ressurser vil bety at utvalget nærmest av seg selv vil få høyere status.

Lav status gjenspeiler seg i at mange ikke ønsker gjenvalg, og ikke minst i måten utvalgene blir presentert av kommunen selv på. Jeg sjekket de største kommunene, og allerede i Norges fjerde største kommune fant jeg et eksempel på hvor stemoderlig utvalget blir håndtert på kommunens nettsider. Ifølge Stavanger kommune har utvalget hatt ett møte i 2018, 10. april. Det er “ikke publisert”. I 2019 er det helt irrelevant for brukeren hvilke tekniske utfordringer som ligger bak. Etter valget må utvalget presenteres like godt som kommunestyret, og det må være mulig å kontakte hvert enkelt medlem av utvalget, ved at e-post og eventuelt mobiltelefon er oppgitt. Elendig presentasjon på nettsidene er et tegn på den lave statusen.

3. Kontrollutvalget må nå ut til sine egentlige oppdragsgivere – eierne!

Utvalget må alltid huske at de egentlig rapporterer til eierne. Blikket må også løftes fra detaljene i undersøkelsene. Tenk deg en revisor som kontrollerer at antallet voksne psykisk utviklingshemmede som rapporteres til staten, stemmer overens med det antallet kommunen faktisk har definert som utviklingshemmede. Svaret på den undersøkelsen vil være at alt er korrekt. Men om revisor kontrollerer hvordan kommunen involverer de personene som faktisk blir klassifisert som utviklingshemmede, eller deres verger, blir oppgaven og kanskje svaret et helt annet. Man kan ikke bli så opptatt av detaljene, at man glemmer det store bildet. 

4. Altfor få undersøker om ting går riktig for seg

Det er nesten ikke mulig å bli dømt for korrupsjon i Norge. I 2017 var det ingen kommunale saksbehandlere som led den skjebnen, ifølge oversikten fra Transparency International Norge. For 2018 fant jeg ett tilfelle av domfellelse i tingretten. Flere kontroller vil i det minste øke risikoen for å bli oppdaget. Hvor var kontrollen da Oslo kommune skulle ut i boligmarkedet? “I mange av sakene fremhever (…) domstolene de samfunnsskadelige aspektene ved korrupsjon, og at oppdagelsesrisikoen ofte er liten”, skriver Transparency i sin årsrapport. 

5. Kontakten med næringslivet kontrolleres for lite

Kommunal Rapport har skrevet en rekke saker om blant annet kjøp av helsetjenester i blant annet Grimstad, Lenvik og Spydeberg. Hvis din kommune kjøper inn helse- og sosialtjenester fra private, må du kontinuerlig kontrollere at utbetalingene er korrekte og at tjenesten er riktig dimensjonert. Det er så mange beviser på feil, at å tro alt er i orden, i din kommune er naivt. Kontrollutvalget får et nytt verktøy i den nye kommuneloven – utvalget kan undersøke forhold ute i de private selskapene. Det blir spennende å se hvor mange som griper den anledningen.

6. Faktasjekk det politisk aktuelle

Ressursene til kontroll og revisjon er så små, at det er umulig å rekke over store, viktige områder. Ifølge forvaltningsrevisjonsregisteret til NKRF, var det i perioden 2014–18 én forvaltningsrevisjon om ett av de mest omstridte kommunale tilbudene de siste årene, fastlegeordningen. Er det ikke relevant med kommunalt baserte undersøkelser om hvordan denne faktisk fungerer, selv om det også finnes nasjonale perspektiver? Ifølge samme database var det i fjor én forvaltningsrevisjon som omfattet varsling – men det har vært flere granskinger som har oppstått på grunn av en skandale. Ville det ikke være bra å kontrollere systemene før skaden skjer? Da rekker det ikke langt med 26 kroner per innbygger, heller ikke med 100.