Den nye regjeringen svekker selvstyret

Norge har mest lokalt selvstyre i Europa, viste en analyse i fjor høst. Det vi skårer dårligst på, er retten til lokal skattlegging. Den nye regjeringen gjør oss enda litt dårligere.

Eiendomsskatt er den eneste skatten kommunene har reell rett til å bestemme om de skal ha, og med hvilken innretning. Fremskrittspartiet har gjort det til en kampsak å fjerne hele eiendomsskatten. Også i forhandlinger med Kristelig Folkeparti, som støtter kommunenes skatterett, har Siv Jensen fått gjennomslag for å gå enda et skritt lenger.

Den maksimale satsen for eiendomsskatt på boliger og fritidseiendommer er allerede vedtatt kuttet fra 7 til 5 promille fra 2020. Nå er de fire partiene blitt enige om å kutte satsen ned til maks 4 promille. Den siste promillen betyr isolert sett 500 millioner kroner i tapte inntekter for kommunene.

Kuttet i eiendomsskatten er en bevisst svekking av det lokale selvstyret fra den nye regjeringen. Det står i skarp kontrast til det generelle målet om et «sterkt lokalt folkestyre» i plattformen, og til statsminister Erna Solbergs løfte om å «flytte makt til lokalsamfunn» da hun presenterte den.

Flere andre konkrete forslag i regjeringsplattformen vil også begrense det lokale selvstyret. Dette er konsekvenser av at fire partier skal ha gjennomslag for noen av sine hjertesaker. Ofte er det kommunene som må gjøre jobben. Dermed bestemmer regjeringen litt mer og kommunene litt mindre over hvordan velferdstjenester skal tilbys.

I Kommunal Rapports nettavis presenterte vi siste fredag en oversikt over hvilke nye forslag regjeringsplattformen inneholder som får betydning for kommunene.

Ett eksempel er KrFs gjennomslag for det de omtaler som en likeverdsreform. Regjeringen vil gi foreldre som venter barn med spesielle behov, lovfestet rett til en koordinator som skal gi dem veiledning og støtte i møte med «systemet» – altså trolig en kommunalt ansatt koordinator som skal hjelpe foreldre å få det de skal ha fra kommunen.

En slik koordinator kan være en god løsning i mange kommuner – men ikke nødvendigvis alle. Den store fordelen med at kommunene er velferdssamfunnets førstelinje, er at folkevalgte og ansatte her er nærmest til å velge de beste løsningene, etter lokale behov og prioriteringer. Regjeringen advarer selv i sin perspektivmelding mot å låse kommunene til nasjonalt fastsatte bemanningskrav. Det er lite kostnadseffektivt og hindrer innovasjon.

Et forslag i regjeringsplattformen som øker den lokale handlefriheten, er muligheten kommunene skal få til å prøve ut nye modeller for fleksibel skolestart.

En mer ideologisk svekking av det lokale selvstyret er firepartiregjeringens ønske om å:

«Sikre like konkurransevilkår mellom offentlig og privat sektor, slik at flere private tjenestetilbydere i større grad kan bidra til å løse fellesskapets oppgaver».

Dette punktet fra Jeløya-erklæringen har KrF måttet akseptere. Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) har åpnet for å gå lenger enn EØS-avtalen krever for å konkurranseutsette mer av kommunenes virksomhet. Departementet utreder nå hvordan dette kan gjøres.

KS er klart imot å gå lenger enn EØS-avtalen i konkurranseutsetting. Det vil i realiteten begrense kommunenes handlefrihet til å bestemme hvem som skal yte tjenestene. Plikt til å sette visse tjenester ut på anbud, vil også begrense muligheten til å velge ideelle aktører – som KrF er opptatt av.

Med utvidelsen av regjeringen til fire partier denne uka, har statsminister Erna Solberg (H) og Høyre nådd sitt store mål om en bredest mulig sentrum-høyre-regjering – med flertall i Stortinget.

Styringen av landet skal bli mer stabil og forutsigbar med en flertallsregjering, uten spontane forslag som plutselig får flertall i nattlige stortingsforhandlinger.

Samtidig er det store indre spenninger mellom de fire partiene, som bortsett fra Høyre sliter i motgang. Kampen om gjennomslag og oppmerksomhet vil bli knallhard, slitasjen på regjeringssamarbeidet stor.

Når vi får en flertallsregjering, blir Stortinget mye mindre viktig som lobbyarena. Det kan være en ulempe for enkeltkommuner som ofte har kontakt med «sin» fylkesbenk, men en fordel for KS som har en etablert konsultasjonsordning med regjeringen og departementene. KS har mulighet til å påvirke departementenes arbeid med saker tidligere enn de fleste andre samfunnsaktører. En flertallsregjering kan derfor styrke kommunesektorens innflytelse.