Tid for å vise magemål

– Lønna er altfor høy, og det er for stor avstand til folket vi er satt til å tjene, sier Oslos ordfører Marianne Borgen (SV).

Hun kan godt tenke seg å gå ned i lønn, men får ikke bystyrets flertall med på det.

Fordi Oslo kommune i sitt reglement har fastsatt at ordføreren og byrådslederen skal ha like stor godtgjørelse som regjeringsmedlemmene, får de 1.365.000 kroner fra 1. mai i år.

Byrådsmedlemmer får 90 prosent av statsrådslønna, mens komitéledere får 91 prosent av en stortingsrepresentants lønn.

For de to toppvervene innebærer ordningen en lønnsøkning på 100.000 kroner siden valget i 2015, i takt med hva Stortinget har bevilget seg selv og regjeringsmedlemmene.

Borgen har rett i at avstanden til folket er høy, tatt i betrakting at en gjennomsnittslønn i Norge ligger på drøyt 500.000 kroner. Men bare partiene lengst til venstre mener at det bør være målestokken for våre fremste folkevalgte, uansett politisk nivå.

Oslo kommune har i 18 år hatt et reglement som knytter godtgjørelsen til satsene for regjering og storting. Det er godt grep, som flytter beslutningen om de årlige økningene vekk fra de folkevalgte selv.

De fleste kommuner har i dag valgt en løsning der godtgjørelsen er knyttet til lønnsfastsettelsen for de folkevalgte på nasjonalt plan. Det er også vanlig at prinsippene for godtgjørelse vedtas av det avtroppende kommunestyret eller fylkestinget og bekreftes av det påtroppende, i tråd med KS’ anbefaling.

Tidligere var det vanlig å knytte ordførers lønn til rådmannslønna, hvilket kunne oppfattes som om politikerne hadde egeninteresse av å sette administrasjonssjefens lønn så høyt som mulig. Det var heller ikke uvanlig at kommunestyret vedtok godtgjørelser som trådte i kraft umiddelbart, i stedet for i neste periode.

Nivået på godtgjørelsene er en annen sak. I fjor vakte det oppsikt at fylkespolitikerne bevilget seg beløp på samme nivå som statsråder, og det fikk daværende kommunalminister Jan Tore Sanner til å reagere. Han forsøkte da å få nedsatt et utvalg for å utarbeide retningslinjer for deres godtgjørelse.

Dette falt i fisk fordi KS nektet å medvirke, under henvisning til lokaldemokratiet. Det er åpenbart at folkevalgte i fylker og kommuner står til ansvar for sine velgere, ikke for regjering og storting, påpekte KS-leder Gunn Marit Helgesen (H).

Sanner varslet da i stedet en ekspertutredning.

De store forskjellene i godtgjørelse fra fylke til fylke kan virke som en god begrunnelse for nasjonale retningslinjer, men det ville vært problematisk om slike retningslinjer skulle vedtas av regjering eller storting.

Oslo har både kommunale og fylkeskommunale oppgaver. Antall ansatte har passert 50.000 og budsjettet 70 milliarder kroner. Slik sett er ansvaret langt mer omfattende her enn i både kommuner og fylkeskommuner for øvrig, og kan rettferdiggjøre høyere godtgjørelse her enn andre steder.

Det er likevel ikke selvsagt at satsene skal ligge like høyt som for en statsråd, og hovedstadens politikere – i likhet med andre kommune- og fylkespolitikere – gjør klokt i å vise moderasjon. Det er viktig, som Oslo-ordfører Borgen hevder, at avstanden mellom folket og politikerne ikke blir for stor, slik det blir enda vanskeligere for de folkevalgt å sette seg i situasjonen til den jevne borger.

Altfor sjenerøse godtgjøringer bidrar til politikerforakt – som ofte er ufortjent – men symbolverdien av å holde seg med folkevalgte som lønnes på et nivå som folk flest bare kan drømme om, skal ikke undervurderes.

Det bør ikke minst vektlegges av et rødgrønt byråd, som da de overtok etter de borgerlige i 2015 gjorde seg bemerket med forsøket på å kalle seg byregjering. Godtgjørelser på nivå med statsministerens bidrar til å forsterke inntrykket av et byråd med et noe stort selvbilde.

Det er tid for å vise magemål, men det ville tjent ordførerens troverdighet om hun hadde tatt denne debatten da dagens byråd tok over – framfor nå, ett år før valget.