Kulturen frykter fylkeskommunene

Kultur-Norge er i harnisk over Hagenutvalgets forslag om å flytte kulturpenger og institusjoner fra staten til fylkeskommunene. Andre sektorers institusjoner som er foreslått flyttet, er også fra seg av engstelse og raseri, så de er i godt selskap. Aldri har departementet fått så mange høringsuttalelser som de fikk på professor Terje Hagens forslag til flytting av oppgaver.

Hagenutvalget foreslår at rundt en tredel av Kulturdepartementets budsjett flyttes ut til fylkeskommunene. Store deler av Kulturrådets midler er ett eksempel. Den kulturelle skolesekken, ordningen for historiske spill og tilskuddsordningen til kulturbygg er andre.

De virkelige høye røstene kommer fra kulturinstitusjonene. Sjefen for Den Nationale Scene i Bergen, Agnete Haaland, var tidlig ute med følgende kritikk:

«Ekspertutvalget har tydeligvis et ønske om sterk desentralisering. Effekten av forslaget er helt omvendt: Hvis staten kun tar ansvar for kulturinstitusjonene i Oslo, gjennomføres i realiteten en sterk sentralisering.»

Flere argumenterer som Haaland, for Hagen mener staten fortsatt kan ta ansvar for store, nasjonale institusjoner. Og de ligger stort sett i Oslo. De som protesterer, frykter tap av penger, forutsigbarhet og prestisje.

Når Den Nationale Scene i Bergen skal finansieres og eies av den nye fylkeskommunen Vestland, oppfattes det som en degradering. De er ikke lenger nasjonale. De er teater for deler av Vestlandet, og mest for Bergen. Noen vil kanskje hevde at det har de alltid vært hvis man ser på hvem som besøker teateret, men med denne reformen blir det veldig tydelig.

Under Arendalsuka var det mange diskusjoner om kulturens framtid og kulturens framtid i regionreformen. Én av dem fant sted under tunge lysekroner i Arendal gamle rådhus. Det var KS som inviterte, og i panelet satt kulturkomiteen på Stortinget og KS.

Våpendragere for fylkeskommunen var også til stede, og én av dem var Karen Espelund, fylkesdirektør for kultur og folkehelse i Trøndelag fylkeskommune. Hun blåste av dem som trodde det var tryggere og finere på statsbudsjettet enn på fylkeskommunens økonomiplan.

– Staten budsjetterer for ett år av gangen. Fylkeskommunene har fireårsplaner. Det gir bedre forutsigbarhet, mente hun.

Hun sa også at trøndernes kulturinstitusjoner sto sterkt i bevisstheten til fylkestingspolitikerne. De hadde ingenting å frykte.

– Vi har midler til å bli større enn både Sverige og Danmark på kultur. Vi må bygge selvtillit, sa den kampklare kultursjefen.

Espelund har rett i at fylkeskommunene har god økonomi.  Variasjonen mellom dem er mye mindre enn mellom kommuner. Det er all grunn til å tro at fylkene sammen med kommunene der kulturinstitusjonene ligger, vil profilere seg på kulturinstitusjonene sine. Ingenting tyder på at fylkeskommunene nedprioriterer det kulturansvaret de har i dag.

Og når det gjelder kompetanse, har fylkeskommunene 800 kulturbyråkrater hvor 90 prosent har høyere utdanning. Hele 55 prosent av dem som jobber med kultur, har en mastergrad.

KS har engasjert Oxford Research og forskerne Jon. P. Knudsen og Elisbeth S. Hauge for å se på fylkeskommunenes forutsetning for å ivareta ekspertutvalgets foreslåtte oppgaver. De konkluderer med at kulturoppgavene vil bidra til å styrke fylkeskommunens samfunnsutviklerrolle.

Jon P. Knudsen sa i debatten i Arendal at det ikke handler om å lage et A- og B-lag av kunstinstitusjoner, men å ta utgangspunkt i det regionale, og gjøre regionale institusjoner verdensledende. Han nevnte også at Sverige har regionalisert sine kulturinstitusjoner, og at de har det helt fint med det.

Skal man tolke signaler fra politikerne i panelet, vil ikke Hagenutvalget gå gjennom politikerbehandling i regjering og storting uten avskrellinger, heller ikke på kulturfeltet. De fleste var enige om at det trengs en opprydning, særlig der det er dobbeltarbeid, som i behandling av søknader om midler. Slaget vil stå om de store institusjonene.

Noen mener vi går mot den største kulturpolitiske reformen siden 70-tallet.