Flertallet i Finnmark fylkesting vedtok 21. juni å ikke oppnevne medlemmer til fellesnemnda for sammenslåingen med Troms. Foto: Harald Hereide/Finnmark fylkeskommune
Flertallet i Finnmark fylkesting vedtok 21. juni å ikke oppnevne medlemmer til fellesnemnda for sammenslåingen med Troms. Foto: Harald Hereide/Finnmark fylkeskommuneFoto: Finnmark fylkeskommune
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Oppgaver avgjør for Finnmark

Finnmark-striden alene vil ikke velte regionreformen, men hvis regjeringen ikke leverer på oppgaver, kan KrF komme til å snu.  

Hvordan den dramatiske sammenslåingsprosessen mellom Troms og Finnmark skal løses, vil forstyrre sommerferien til både kommunalminister Monica Mæland (H) og folkevalgte i Troms og Finnmark. Situasjonen er fastlåst.

Mangelen på nye oppgaver er en viktig årsak til den harde konflikten i nord, og at nye oppgaver vedtas er nøkkelen til en løsning.

Dette har skjedd den siste uka:

Finnmark fylkesting har vedtatt ikke å oppnevne medlemmer til fellesnemnda – etter 87 prosent nei i folkeavstemningen.  

Kommunalministeren endret umiddelbart forskriften for sammenslåingen, slik at Troms får 19 og Finnmark ni medlemmer i fellesnemnda, i tråd med innbyggertallet. Hun innkalte samtidig til første møte i fellesnemnda 13. august.

Senterpartiet, SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne i Troms svarte med å boikotte en fellesnemnd hvor Finnmark ikke er med. Troms Arbeiderparti vil ikke være med på vedtak i en slik nemnd – som dermed ikke vil være beslutningsdyktig.

Når Stortinget kommer sammen igjen i oktober, vil to ting skje som vil påvirke situasjonen i Finnmark og Troms – og kanskje hele regionreformen:

  1. Senterpartiet vil fremme et eget forslag om å reversere sammenslåingen av Troms og Finnmark, kanskje også av flere fylker.  
  2. Regjeringen vil innen 15. oktober komme med sitt forslag til å overføre oppgaver fra staten til de nye fylkene, slik stortingsflertallet har pålagt den. 

Mangelen på nye oppgaver er en viktig årsak til den harde konflikten i nord, og at nye oppgaver vedtas er nøkkelen til en løsning.

Regionreformen er en demokratireform fordi den skal flytte oppgaver og myndighet fra statlig byråkrati til større, folkevalgt styrte, fylker. Problemet er at det ennå ikke er avklart hvilke nye oppgaver fylkene skal få. Det har vært flere runder og forslag i Stortinget, men regjeringen har ikke klart å fylle regionreformen med innhold. Det straffer seg nå i Finnmark.

Tilhengerne av sammenslåing har ingen konkrete vedtatte oppgaver å vise til, som kunne overbevist flere om fordelene. Det har heller ikke regjeringen. Kommunalminister Mæland satte hardt mot hardt da Finnmark vedtok å boikotte fellesnemnda, og økte konfliktnivået enda et hakk. Hun brukte pisk i mangel av gulrøtter. Sammenslåingsprosessen i nord er ett år på etterskudd, men de fleste ville forstått det hvis statsråden isteden hadde invitert de politiske lederne i Troms og Finnmark til et møte i august hvor hun kunne lagt noen nye oppgaver på bordet – fra forslaget regjeringen skal legge fram for Stortinget i oktober.

Som kommunalminister har selvsagt Monica Mæland (H) ansvaret for regionreformen, men i realiteten er det Venstres og KrFs reform. De støttet kommunereformen Høyre og Fremskrittspartiet ville ha, og fikk til gjengjeld en reform av fylkesnivået – som Høyre og Frp helst vil fjerne.

Og i motsetning til med kommunene, var KrF villige til å tvinge fylkene sammen da Stortinget vedtok reformen for ett år siden. Etter valget kom KrF på vippen, men partiet sto ved sin støtte til regionreformen da Sp i fjor høst foreslo å reversere tvangssammenslåinger av fylker – inkludert Troms og Finnmark.

Når saken kommer opp for tredje gang til høsten, vil den bli direkte knyttet til regjeringens forslag om nye oppgaver. Satt på spissen: Hvis regjeringen ikke leverer på store og viktige oppgaver til fylkene innen 15. oktober, kan KrF komme til å trekke sin støtte til regionreformen. Nye oppgaver har vært en forutsetning for hele reformen.    

Etter møtet i Finnmark fylkesting sa KrF-leder Knut Arild Hareide til Nationen:

– Vi forventer at regjeringen leverer på å flytte ut flere statlige oppgaver til de nye regionene, noe som også vil komme finnmarkinger til gode.

På et møte i Vadsø 3. mai var han enda klarere. Da sa han, ifølge avisa Finnmarken, at det eneste som kunne få KrF til å snu, var at de forventede oppgavene ikke kom.

KrF er sterke tilhengere av regionreformen, og har knyttet mye prestisje til den. Hvis de trekker sin støtte, vil det skape sterke reaksjoner i regjeringen. Da må Høyre og Frp ta den politiske belastningen for en reform de egentlig ikke vil ha, mens KrF høster gevinsten av å «redde» Finnmark.

KrF kan prøve å begrense reverseringen til Finnmark, men presset kan bli stort fra andre tvangssammenslåtte fylker. Hordaland og Sogn og Fjordane har vedtatt sammenslåing med en forutsetning om at det kommer flere oppgaver. Hareide har også vært kritisk til gigantfylket Viken.

15. oktober er en svært kort tidsfrist for å foreslå nye oppgaver til fylkene. Det viser Stortingets utålmodighet, men Stortinget vet også at de fleste oppgavene som ekspertutvalget har foreslått har vært kjent lenge og er utredet tidligere.

Det er ikke flere utredninger som trengs, men politisk vilje til å skjære gjennom. Statsminister Erna Solberg må ville overføre oppgaver fra staten til fylkene. Hun må gi statsrådene beskjed om å gi fra seg noe, slik at de med styrke kan stå imot sine direktorater og etater.

Stortingsflertallet, med KrF, kan overkjøre regjeringen på oppgaver. Men skal regjeringen gjennomføre oppgaveoverføringen motvillig, vil det dra ut i tid og kanskje renne ut i sanden. Vi ser det nå med Statens vegvesen, som tar enda en omkamp om å overføre administrasjonen av fylkesveiene til fylkene.

Men synes kanskje Høyre og Frp det er greit at regionreformen de ikke ønsker mislykkes? Kanskje er ikke den politiske belastningen større enn at den er verdt det? Det er ikke helt urimelig å spekulere i en slik hypotese. KrF vil uansett ikke hjelpe regjeringen å slå sammen kommuner med tvang. Så kanskje regjeringen bare foreslår noen få oppgaver 15. oktober, slik at KrF blir med på å reversere sin egen reform?  

Striden i Finnmark er også blitt en debatt om demokrati.

I debatten i Finnmark er det ganske vanlig å mene at det er diktatoriske tilstander i Norge. Mæland sammenliknes med Hitler og Stalin av de mest ytterliggående. At regjeringen opptrer udemokratisk er en helt vanlig oppfatning.

Men det er ikke diktatorisk eller udemokratisk at Stortinget fatter vedtak som politikerne og befolkningen i Finnmark ikke liker. Et klart flertall på Stortinget har to ganger vedtatt at Troms og Finnmark skal bli ett fylke fra 2020, og de var fullt klar over at det var mot finnmarkingenes vilje.

Det lokale selvstyret utøves innenfor nasjonale rammer. Kommuneloven slår fast at «endringer i den kommunale og fylkeskommunale inndelingen gjøres etter regler som er fastsatt i lov». Inndelingsloven sier at det er Stortinget som gjør vedtak om å slå sammen fylker.

Det er Finnmark fylkesting som ikke følger de demokratiske spillereglene når de nekter å følge opp vedtak som Stortinget har fattet.