Når realitetene utfordrer selvstyret

Kommune-Norge gikk svært godt økonomisk i fjor. Ekstra skatteinntekter kom i store strømmer mot slutten av året, raskere enn kommunene kunne klare å bruke dem. Resultatet var et netto driftsresultat på 3,8 prosent. Det er nær toppåret 2016.

Men ikke alle klarte å drive i pluss, til tross for de store skatteinntektene som kom alle kommuner til gode på grunn av skatteutjevningen. 63 kommuner drev med underskudd i fjor. Av disse hadde 13 et netto driftsresultat som var dårligere enn 2 prosent av brutto driftsinntekter, når vi korrigerer for bruk og avsetninger til bundne fond.

Aller dårligst gikk det i Tysfjord. Kommunen står midt i en opprivende politisk strid om hvor kommunen skal deles. I tillegg har Tysfjord det største udekkede beløpet i driftsregnskapet i Kommune-Norge. Det oppsamlete underskuddet er nå på over 68 millioner kroner. Det tilsvarer nesten 28 prosent av brutto driftsinntekter på et helt år. Bare kommuner rammet av Terra-skandalen for ti år siden, har hatt noe liknende.

Netto driftsresultat i Tysfjord på minus 7,4 prosent er dessuten det største kommunen har registert i moderne tid. Utviklingen har altså gått i gal retning.

I tillegg er Tysfjord som kjent åstedet for en svært omfattende overgrepsskandale, som involverer mange personer og som antakelig kommer til å pågå i rettsapparatet i mange år framover.

Utfordringene i Tysfjord får krisen i Halden for få år siden, der kommunen til slutt sto med et oppsamlet underskudd på om lag 300 millioner kroner, til å blekne. Målt mot inntektene er underskuddet i Tysfjord det dobbelte av hva Halden opplevde på det verste.

Forholdene i Grue i år 2000, da lokalpolitikerne truet med å kaste kortene og be Kommunaldepartementet overta ansvaret, kan heller ikke sammenliknes hva gjelder økonomisk alvorlighet.

Tysfjord har drevet i seks år på rad med negativt netto driftsresultat. Formannskapet vedtok i mars å utvide kassakreditten til inntil 100 millioner kroner – noe som tilsvarer 40 prosent av årsbudsjettet. Dette er i utgangspunktet ingen fattig kommune. Kommunaldepartementets tabeller viser at disponible inntekter stort sett har ligget minst 20 prosent over gjennomsnittet i mange år.

Hvorfor Tysfjord har havnet i denne situasjonen, finnes det nok mange svar på. I januar i fjor vedtok flertallet i kommunestyret å sparke rådmann Oddbjørn Nilsen. Det kom i kjølvannet av at kommunestyret måtte behandle 2017-budsjettet om igjen, fordi politikerne ikke klarte å bli enige om hva deres opprinnelige og enstemmige budsjettvedtak faktisk innebar.

En så dårlig start på året var utvilsomt ingen hjelp. Nesten uavhengig av bakgrunnen for at en rådmann mister tillit hos det politiske flertallet, vil en slik strid uvegerlig føre til svakere styring i en periode, mens organisasjonen finner fram til en ny, langvarig løsning.

Dokumentene som er publisert fra kommunestyrets møter i fjor og i år viser også tegn på at kommunen har problemer. Regnskapet for 2016 ble først behandlet i november i fjor, over fire måneder etter den lovpålagte fristen. Hittil i år har ikke økonomi stått på det oppsatte sakskartet til kommunestyret en eneste gang, ifølge kommunens egne oversikter. Fjorårets regnskap er ifølge kommunerevisor KomRev NORD fortsatt ikke levert til revisjon. Kontrollutvalget behandlet mandag denne uka den negative revisorberetningen som følger av at fristene ikke holdes.

Det kommunale selvstyret skal stå sterkt; det er det tilnærmet full politisk enighet om. Men hva når en kommune kommer i så store problemer som Tysfjord? Fylkesmannen i Nordland kan veilede, nekte låneopptak og avvise nye leieavtaler. Men de store grepene er det bare et kommunestyre selv som kan vedta, hvis kommunen har kommet i utforbakke. Staten må stå ganske passivt og se på.

I de fleste tilfeller må dette være riktig. Men sett utenfra ser det ut til at Tysfjord utfordrer dette suverene kommunale selvstyret ved å bygge opp et stadig større underskudd. For det kan jo faktisk ikke fortsette slik.

Underskuddet i Tysfjord forsvinner ikke av seg selv med kommunereformen. Store Narvik og lille Hamarøy skal dele på restene. Fortsetter det som nå, blir oppsamlet underskudd på 100 millioner kroner innen 2020. Særlig Hamarøy vil overta et stort problem.

Vi kan se for oss to løsninger: Kommunaldepartementet hjelper Hamarøy med penger. Kan hende har det vært motivasjonen for at statsråd Monica Mæland (H) valgte å dele Tysfjord slik at kraftinntekter havner i Hamarøy.

Alternativ nummer to er mer drastisk. Trenger vi en passus i kommuneloven som åpner for at en kommune faktisk kan bli satt under fullstendig administrasjon? Utfordringen er at det må være veldig strenge kriterier for at en slik passus skal kunne bli tatt i bruk. Negativt netto driftsresultat i seks år på rad, kombinert med et oppsamlet underskudd på over en firedel av løpende inntekter, er to slike kriterier.

Det er fortsatt to regnskapsår som gjenstår før kommunesammenslåingen. I mange kommuner kan det være fristende å la det skure og gå. For det nasjonalt viktige kommunale selvstyret er imidlertid det en dårlig løsning.