Størrelse teller – ledelse avgjør

Norges internasjonalt kanskje mest kjente statsviter Stein Rokkan formulerte i 1966 tesen «stemmer teller, ressurser avgjør». Selv om et valgresultat gir politisk makt, er det makten utenfor kommunestyresalen og Stortinget som blant annet avgjør hvilke saker som får gjennomslag.

Vågans mest kjente sønn var mer opptatt av nasjonal politikk enn lokalpolitikk, men kunne kanskje ha gledet seg over at hjemkommunen også i år markerer seg som én av de beste i Nord-Norge. Det indikerer i alle fall Kommunebarometeret som Kommunal Rapport har satt sammen, i år med 152 ulike indikatorer innenfor de 12 sektorene barometeret er delt inn i.

En ting som for eksempel skiller rangeringen i Kommunebarometeret fra den årlige kommunemålingen fra NHO, er at små kommuner alltid har gjort det relativt bra. Ikke alle små kommuner – men noen. Flere har gått til topps i målingen.

Et trekk ved årets foreløpige barometer er likevel at større kommuner ser ut til å gjøre det skarpere enn før, på bekostning av dem som er relativt små. Det kan være et utslag av tilfeldigheter, men det kan også være en effekt av kommunereformen.

Det nye inntektssystemet begynte å virke for første gang i fjor. Små kommuner med relativt korte avstander til større befolkningsområder kommer på sikt utvilsomt dårligere ut enn store, fordi den politiske delen av inntektssystemet innrettes slik av regjeringen. Dette henger sammen med kommunereformen og ønsket om færre og større kommuner.

Særlig innen grunnskolen har store kommuner over tid gjort det bedre enn små i barometeret. I tillegg er det i år en klar forskjell mellom store og små kommuner innen barnevern. Måler vi plassering, kommer storkommunene over 50.000 innbyggere dobbelt så godt ut som kommunene under 5.000 innbyggere.

Er dette et tegn på at størrelse avgjør? Oppfatningene er ulike. Selv er jeg den som i ni år har hatt ansvaret for at Kommunal Rapport bruker de mest interessante og aktuelle indikatorene som til enhver tid er tilgjengelig for hele Kommune-Norge. Dermed har jeg hatt muligheten til å følge nøye med på utviklingen i både store og små kommuner.

Min tese er definitivt «nei». Når Samnanger, Bindal, Hattfjelldal og Måsøy tilsynelatende kommer godt ut innen barnevern – omkranset av store kommuner på tabellen – er det altfor enkelt å mene at de er unntak som bekrefter regelen om at små kommuner er dårligere enn store.

Det som utvilsomt er en forskjell på store og små kommuner, er at småkommunene i langt større grad er helt avhengig av at enkeltpersoner fungerer godt – og ikke minst lederne. De fire jeg nevnte i sted har ifølge Statistisk sentralbyrå to stillinger hver i barnevernet med fagutdanning. Hvis kommunen gjør én feil ansettelse eller én av saksbehandlerne bukker under for presset – eller de to ansatte ledes av en håpløs sjef, står plutselig hele tjenesten i fare.

Størrelse er ikke problemet i for eksempel Land-kommunene, som har kanskje landets mest omtalte barnevern det siste året. Statistikken er fortsatt dårlig. Nå legges det ned. Om det blir bedre å bli del av en større enhet på Gjøvik, gjenstår å se. Nettopp Gjøvik er kommunen over 30.000 innbyggere som ligger dårligst an på barnevernstabellen foreløpig.

På samme måte kan vi på mange områder finne dårlige statistikker for andre store kommuner. Asker kommer godt ut på barometeret, men i pleie og omsorg er hele fire av ti ansatte registrert uten fagutdanning. I lille Åseral mangler bare 7 prosent av de ansatte fagutdanning. Hvem har da best vilkår for å levere kvalitet til brukerne? Svaret synes opplagt.

Et sentralt poeng med Kommunebarometeret er at Kommunal Rapport som redaksjon vil sette kritisk søkelys på hvordan pengene blir brukt. Det er faktisk viktig for innbyggerne – og lokalpolitikerne – å få vite at statistikken for saksbehandling i barnevernet i Kristiansund er dårlig målt mot resten av landet. Det betyr ikke automatisk at innholdet i vedtakene er svake, men det avdekker en risiko og et problem som uansett påvirker innbyggerne som er en del av barnevernets saksbehandling.

Ut fra reaksjonene jeg møter, synes særlig noen kommuneøkonomer å mene at «godt» eller «godt nok» og «billig» henger sammen. Det er etter mitt skjønn en misforståelse. Hvor mye penger vi skal bruke på velferden i samfunnet vårt, er et politisk spørsmål. Men effekten av pengebruken må være mulig å spore.

Hva er vitsen med å bruke mye penger i grunnskolen, hvis trivselen blant elevene er lav? Slike spørsmål bør mange lokalpolitikere stille seg når de leser Kommunebarometeret og andre målinger. Dét er nemlig også en viktig del av god ledelse.