Budsjettforliket svekker lokaldemokratiet

Stortingets forhandlinger om statsbudsjettet handler vanligvis om størrelsen på pengesekken til ulike formål. I år stod to prinsipielle spørsmål med store konsekvenser for kommunene sentralt:

• Kommunenes rett til å skrive ut eiendomsskatt på verk og bruk
• Kommunenes myndighet til å styre ressursene i skolen

I begge tilfeller ble regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet enige med Kristelig Folkeparti og Venstre om grunnleggende politikk som vil svekke lokaldemokratiet – og være vanskelig å snu.

Kommunenes rett til å skrive ut eiendomsskatt – på private eiendommer og næringseiendom – er nedfelt i en egen lov. Eiendomsskatten er den eneste inntekten kommunene rår over selv, som ikke er en del av inntektssystemet. Den er derfor en viktig del av det lokale selvstyret. Det gjelder også eiendomsskatt på verk og bruk, som i tillegg er en kompensasjon for naturinngrep.

Det er en stor seier for Fremskrittspartiet når det nå er flertallet for å fjerne kommunenes rett til å skrive ut eiendomsskatt på verk og bruk – produksjonsutstyr og installasjoner, med delvis unntak for kraftlinjer. Frp ønsker å fjerne hele eiendomsskatten, og ser på dette som et første skritt i den retningen.

Høyre har et ambivalent forholde til eiendomsskatten; de er kritiske til å skattlegge eiendom, men er for at kommunene skal ha mulighet til egne skatteinntekter. De har stilt seg bak budsjettforslaget. Venstre har også støttet forslaget. De har fått aktiv støtte fra næringslivet, som gjerne vil bli kvitt det de foraktelig kaller «maskinskatt».

Næringslivet og partiene har kjørt datasentre foran seg, og mener eiendomsskatt hindrer at de etablerer seg i kommunene. Både KS og andre kommunesammenslutninger mener datasentre ikke omfattes av loven, og hvis det er tvil kan loven enkelt klargjøres. Kommunesektoren har ønsket et lovutvalg for å sikre forutsigbare og like regler over hele landet. Nå endres loven med et pennestrøk.  

• Les også:Eiendomsskatt på vikende front

KrF har kjempet for kommunenes rett til å skrive ut eiendomsskatt, men i siste runde måtte de gi opp for å vinne en kamp som var viktigere for dem: Å frata kommunene mulighetene til å prioritere ressursene i skolen.

For kommunene som tjenesteytere, og for foreldre og barn, er det selvsagt positivt at grunnskolen får 200 millioner kroner mer neste år til flere lærere.

Problemet er at det skal nedfelles en norm for lærertetthet i lov eller forskrift som binder kommunene til et visst antall elever per lærer på hver skole. Det vil sterkt begrense myndigheten til kommunene som skoleeiere, og dermed for det lokale selvstyret.

Lokaldemokrati og lokalt selvstyre er viktige verdier i seg selv, som bidrar til et levende og mangfoldig demokrati. Men i etterkrigstiden har det også vært bred politisk enighet om at utstrakt lokalt selvstyre er den smarteste måten å organisere velferdsstaten på. Kommunene er nær innbyggerne, de kjenner lokale forhold og behov, og kan derfor best prioritere offentlige midler slik at de brukes mest mulig effektivt.

Det lokale selvstyret er alltid blitt utøvd innenfor lover og regler. Nasjonale myndigheter har gitt kommunene en helt sentral rolle som velferdsprodusenter, og derfor må velferdskommunene godta en viss statlig styring.

Men det har vært bred enighet om at detaljstyring av kommunene er kontraproduktivt for velferden. En norm for lærertetthet på skolenivå er en slik detaljstyring. Det er en firkantet ordning som hindrer kommunene i å prioritere ressurser mellom skolene de eier, utfra lokale behov. Det er også en ordning som vil omfordele ressurser til de største kommunene hvor det er flest elever. 

En norm for lærertetthet er en stor seier for Utdanningsforbundet. På partienes landsmøter i vår fikk de SV og KrF til å programfeste en lærernorm på skolenivå. Arbeiderpartiet programfestet den på kommunenivå, men har nå uttalt seg positivt om budsjettforliket.

• Les også:Vant skolemesterskapet

Politisk bærer budsjettenigheten om lærernorm KrFs merke. Det var en kampsak for dem i valgkampen, og nå har de fått gjennomslag i budsjettet for neste år. Høyre har kjempet mot lærernorm og stått på lokaldemokratiets side i denne saken, men måtte gi KrF denne seieren.

Kommunene må ta sin del av ansvaret for at de nå påtvinges en lærernorm. Det er delvis en konsekvens av dynamikken mellom stat og kommune: Når lokale folkevalgte ikke følger opp rikspolitikernes føringer godt nok, så forsterkes den statlige styringen. Gjennom hele den siste perioden har kommunene fått mye penger i statsbudsjettene, med klare føringer fra Stortinget om at de skal brukes til flere lærere i skolen. Også her har KrF vært en drivkraft. Men resultatene har vært for dårlige for Stortinget. Det er ikke blitt mange nok flere lærere.

Men som det er blitt sagt om en annen yrkesgruppe i det offentlige: Vi kan ikke pumpe lærere opp av Nordsjøen. Det er ikke nok yrkesaktive lærere til å oppfylle normen. Det framkommer også i budsjettvedtaket. Det skal settes inn tiltak mot lærermangel og rekrutteres flere kvalifiserte lærere. For lærerutdanning er jo faktisk rikspolitikernes ansvar.  

Høyre har også fått lagt inn andre begrensninger i forslaget. Normen er formulert som et «mål» om minst én lærer per 16 elever i 1.-4. klasse og én lærer per 21 elever i 5.-10. klasse fra neste høst. Normen skal evalueres underveis, og det skal sikres at ingen kommuner skal tape på at normen innføres.