Det er ingen tvil om at det er Stortinget som har ansvaret for å fastsette kommunestrukturen, selv med knapt flertall. Men det beste ville vært bred politisk enighet om en så stor og viktig reform, skriver Jan Inge Krossli. Foto: Magnus K. Bjørke
Det er ingen tvil om at det er Stortinget som har ansvaret for å fastsette kommunestrukturen, selv med knapt flertall. Men det beste ville vært bred politisk enighet om en så stor og viktig reform, skriver Jan Inge Krossli. Foto: Magnus K. Bjørke
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Politikk er tvang

Debatten om kommunereformen handler grunnleggende om synet på demokrati og politikk. 

Måten stortingsflertallet har vedtatt sammenslåinger mot kommunenes vilje på, er utrolig klønete.

Stortinget satt punktum for denne regjeringens kommune- og regionreform sist uke, i en lang og hard debatt.

De ble kalt «tvangsreformer», men er det ikke slik at Stortinget fatter tvangsvedtak så godt som daglig?

Politikk er å fordele fellesskapets knappe ressurser med bruk av makt. Makt innebærer å nå sine mål, selv om det er mot andres vilje og interesser.

Politikk er maktbruk, politikk er tvang. Vedtak om å slå sammen kommuner mot deres vilje kan godt beskrives som tvangsvedtak – jeg skriver det selv, for enkelthets skyld. Men det er å slå inn en åpen dør.

– Det er mer eller mindre et diktatur, sa Leka-ordfører Per Helge Johansen til Dagbladet etter Stortingets vedtak.

Demokratiet kan være fint, og det kan være stygt og ubehagelig. Det vakreste med et representativt demokrati, som ikke finnes i diktaturer, er muligheten til å velge nye politikere hvis vi ikke er fornøyd. Leka-ordføreren satser alt på et nytt flertall etter valget, som kan reversere beslutningen til dagens flertall. Det vil en ny regjering være i sin fulle rett til å gjøre.

Det beste ville vært om det var bred politisk enighet om en så stor og viktig reform. Det ville styrket dens legitimitet, og sikret at den ble videreført også med et regjeringsskifte – ikke delvis reversert. Det beste ville også vært om alle kommunene var positive og med på alle sammenslåingene.

Men også et knapt stortingsflertall er i sin fulle rett til å gjennomføre reformer. Og det er ingen tvil om at det er Stortinget som har ansvaret for å fastsette kommunestrukturen. Å gi kommunene vetorett i 20 år var et valg stortingsflertallet gjorde, og som et nytt flertall kan endre.

Hvis vi vil ha kommuner som spiller en viktig rolle for velferdstjenester og samfunnsutvikling, så vil også staten være mer opptatt av at kommunene fungerer og er i stand til å tilby gode lovpålagte velferdstjenester. Skal de yte tjenester med høy faglig kvalitet, må de ha et stort nok befolkningsgrunnlag.  

Også lokalt og regionalt velger vi representanter til å ta beslutninger på våre vegne, om nødvendig med bruk av makt. Når politikerne foreslår å slå sammen kommunen eller fylket, sier inndelingsloven at kommunestyret «bør» innhente innbyggernes synspunkter – gjennom folkeavstemning, opinionsundersøkelse eller møter. Men det er ingen tvil om at det er kommunestyret og fylkestinget som tar beslutningen. 

Derfor møter enkelte av dem som snakket høyt om å «overkjøre lokaldemokratiet» seg selv i døra. Mot vedtak i fylkestingene, stemte Freddy de Ruiter (Ap) mot sammenslåingen av Agder-fylkene og Liv Signe Navarsete (Sp) mot den nye vestlandsregionen. Bodø ville ikke godta et nytt vedtak i Steigen kommunestyre, med ønske om sammenslåing, og argumenterte med neiflertallet i Steigens folkeavstemning.   

Men måten stortingsflertallet har vedtatt sammenslåinger mot kommunenes vilje på, er utrolig klønete. Kriteriene for de ti unntakene er uklare, og valget av kommuner helt tilfeldig. Å få med inneklemte kommuner er blitt brukt som hovedargument, men så slipper altså digre Bremanger unna, som ligger mellom den nye kommunen Flora/Vågsøy. 

Til slutt må fakta på plass i historien om tvang.

– Ap leverer på vårt løfte om frivillighet. Høyre, Frp og Venstre løper fra sine løfter om frivillighet, sa Stein Erik Lauvås (Ap) i Stortinget.

Begge deler er feil. Et bredt flertall i Stortinget – Høyre, Frp, KrF, Venstre og Ap – ble enige om spillereglene da reformen ble vedtatt våren 2014: Frivillighet med mulighet til å skjære gjennom i «spesielle tilfeller» der regionale hensyn tilsa det.

Formuleringen ble hentet direkte fra Aps program. Det var Ap som snudde og på landsmøtet i 2015 vedtok frivillighet uten unntak.