Byrådsleder Raymond Johansen (Ap) i Oslo understreket på KS-toppmøtet at politisk lederskap i klimapolitikken innebærer å bygge broer – mellom generasjoner, sosiale klasser og by og land. Foto: Terje Lien
Byrådsleder Raymond Johansen (Ap) i Oslo understreket på KS-toppmøtet at politisk lederskap i klimapolitikken innebærer å bygge broer – mellom generasjoner, sosiale klasser og by og land. Foto: Terje Lien
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Klimaet krever politisk ledelse

Klimakrisen stiller større krav til politisk lederskap. Det betyr at også lokalpolitikernes rolle må endres.

Skal klimakampen vinnes, kan den ikke handle om dommedag.

700 ledere deltok på KS’ kommunalpolitiske toppmøte for to uker siden, andre fulgte det på nett.

Mange konkrete innspill kan brukes i arbeidet framover. Et annet, mer grunnleggende budskap, gikk igjen i flere innlegg.

Erna Solberg (H), Göran Persson (S), Une Bastholm (MDG), Raymond Johansen (Ap) og Jon Askeland (Sp) la alle vekt på det: Klimakrisen vil stille nye krav til politisk lederskap i tiåret vi har gått inn.

Mange tiltak – fort

For å nå klimamålene, må mange tiltak settes inn på kort tid. Tempoet må opp, det haster å gå fra planer til handling, sa statsminister Solberg.

Store endringer på kort tid krever dyktig og modig politisk ledelse. Derfor må politikere på 2020-tallet innta en tydelig lederrolle, både nasjonalt og lokalt. Ikke bare ordføreren, men flest mulig av de folkevalgte, bør gå foran som ledere i sine lokalsamfunn.

De folkevalgte har i mange kommuner et tydelig mandat fra velgerne til å føre en ambisiøs klimapolitikk. Mange kommunestyrer har vedtatt en klima- og energiplan med mål og tiltak.

Politisk ledelse er å sørge for at planer og tiltak blir vedtatt og gjennomført på en god måte. Like viktig er politisk ledelse å forklare, involvere og engasjere innbyggerne i endringene som skal gjennomføres.

Ledelse og involvering er en krevende balansegang. Fjorårets bompengestrid viser at det ikke er lett. Reaksjonene var sterke i og rundt flere store byer. Men ikke i Trondheim og Bodø, hvor folk opplever at både veiene og kollektivtransporten blir bedre.

Mange med lav inntekt reagerte på høye bompengesatser. Byrådsleder Raymond Johansen (Ap) i Oslo understreket på KS-toppmøtet at politisk lederskap i klimapolitikken innebærer å bygge broer – mellom generasjoner, sosiale klasser og by og land.

«Stort rom for lederskap»

Et stort flertall i Norge mener at menneskelig aktivitet bidrar til negative klimaendringer. Og folk vil gjerne være med på å gjøre noe med det. Det viste klimaforskningssenteret CICEROs store klimaundersøkelse i fjor. «Det finnes et stort rom for lederskap, på alle nivå», konkluderte de.

Men det finnes ennå et mindretall på rundt 10 prosent som i liten grad tror klimaendringene er menneskeskapte, og som motsetter seg klimatiltak. De ivrigste roper høyt og synes godt både i redaksjonelle og sosiale medier. Derfor kan det virke som de er flere enn de er, og de hevder ofte å representere Folket.   

De er harde motstandere som det kan være tøft å stå opp mot, men de er altså i et soleklart mindretall. Politiske ledere må holde fast ved at det ikke lenger er tid til å diskutere om klimaendringene skjer.

Folkevalgte må formidle

For å gjøre klimakutt til et felles prosjekt, trengs det en samlende historie om hva som skal gjøres, hvorfor det er nødvendig og hva det fører til. Den må lokale folkevalgte være med på å lage og formidle.

På KS-toppmøtet ble FNs bærekraftsmål løftet fram som et redskap for å se økologisk, økonomisk og sosial bærekraft i sammenheng – i kommunen, nasjonalt og internasjonalt. Hele verden bruker de samme målene for utvikling, og selv den minste kommune kan knytte seg til dem. Dette kan være kjernen i et felles prosjekt og en samlende historie.

Etter klimafiaskoen i København i 2009, fikk FNs daværende klimasjef Christiana Figueres ansvaret for de videre forhandlingene. Hun fant ut at det var umulig å vinne klimakampen uten optimisme. I alle sine taler og intervjuer trakk hun fram det positive. Det var med på å legge grunnlaget for den historiske Parisavtalen i 2015, som skal gjennomføres det kommende tiåret.

Utviklingen gir grunn til optimisme. Teknologien som gjør det mulig å erstatte fossil energi med fornybar energi finnes allerede i dag. Næringslivet og investorer ser de økonomiske fordelene i utslippsfrie løsninger, og risikoen ved å henge fast i fossilalderen.

Det snakkes om et vippepunkt for klimaendringene. Kanskje har vi tidsnok nådd et vippepunkt i arbeidet med å stanse dem – en teknologisk, økonomisk og politisk utvikling som ikke lar seg stoppe.

Skal klimakampen vinnes, kan den ikke handle om dommedag. Greta Thunberg har en viktig rolle i å hamre inn hva som skjer hvis vi ikke gjør noe. Men skal politikerne få med folk på endring, må de få fram det positive som skjer hvis vi kutter utslipp: Renere luft, bedre helse, bedre transport. Kort sagt: Bedre lokalsamfunn og en bedre verden enn vi har nå.