Inntektsforskjellene mellom kommuner er for store

Inntektssystemet for kommunene har to betydelige svakheter. For det første innebærer det store inntektsforskjeller mellom kommuner, selv når det justeres for innbyggernes utgiftsbehov. For det andre bidrar det til stor usikkerhet rundt størrelsen på de årlige skatteinntektene til den enkelte kommune.

Kommunene er ansvarlige for omfattende velferdstjenester til befolkningen. Til det trengs forutsigbare inntektsrammer. Vår velstående stat har de beste forutsetningene for å gi kommunene stabile økonomiske rammer uavhengig av økonomiske konjunkturer og skatteinngang.

Staten bør overta den økonomiske risikoen knyttet til at skatteinntektene fra inntekts- og formuesskatten fra innbyggerne kan variere betydelig fra år til år. Den enkleste måten å gjøre dette på, er at all inntekts- og formuesskatt fra husholdningene går kun til staten. Nå fordeles disse skatteinntektene mellom kommunesektoren og staten.

Alternativt kan alle skatteinntektene til kommunene utjevnes 100 prosent og ikke delvis, som i dag. Det vil redusere de store forskjellene i gjennomsnittlig skatteinntekt per innbygger mellom kommuner.

Et motargument er at kommunene da vil miste et insitament til å øke egne skatteinntekter i form av næringsutvikling. Enhver kommune har en klar egeninteresse i å videreutvikle sin kommune, uavhengig av skatteinntekter. Selskapsskatten går i dag kun til staten.

Dessuten kan det være samfunnsøkonomisk ulønnsomt om alle kommuner skal bruke store ressurser på å konkurrere om å tiltrekke seg næringslivsetableringer.

De senere årene har Finansdepartementets anslag på kommunens skatteinntekter vært vesentlig lavere enn hva skatteinntektene faktisk har blitt. Konsekvensen har vært at kommuner har budsjettert med for lave inntekter, og dermed strammet unødig inn på det kommunale tjenestetilbudet.

Selv etter at året er omme, vet ikke kommunen eksakt hva de faktiske skatteinntektene blir. Dette bidrar til at det blir svært vanskelig å utarbeide realistiske budsjetter, som er et grunnleggende krav i kommuneloven. Urealistiske budsjetter skaper mye uro i den enkelte kommune, og kan bidra til at det blir for stort fokus på kostnadskutt framfor utvikling.

I kommuneproposisjonen for 2023 framkommer det at det er veldig store inntektsforskjeller mellom norske kommuner. 58 kommuner hadde 25 prosent eller mer i gjennomsnittlig inntekt per innbygger justert for utgiftsbehov, mens 45 kommuner hadde fra 7 til 11 prosent mindre enn landsgjennomsnittet.

Om en norsk «gjennomsnittskommune» mht. inntektsnivå per innbygger, får redusert sine driftsinntekter med 10 prosent, ville det selvsagt blitt betraktet som dramatisk. Men i dag er det som nevnt flere kommuner som må leve med et så lavt inntektsgrunnlag.

Det burde bli mindre dramatisk om man sikter mot en gradvis endring som bidrar til sterkere utjevning av kommuners inntektsgrunnlag. I en slik politisk styrt utjevningsprosess bør det også vurderes større utjevning knyttet til kommuners kraft- og kapitalinntekter.

Forskjellene mellom de rikeste og fattigste kommune når det gjelder inntektsgrunnlag, ville blitt enda større om man også tok med kapitalinntekter som utbytte og verdistigning på aksjefond m.m. Kommunenes samlede inntekter fra aksjeutbytte utgjorde 4,5 milliarder kroner i 2021. Eksempelvis hadde Trondheim kommune 569 millioner kroner i kapitalinntekter i 2021.

Dagens kommunale inntektssystem kan bidra til at innbyggere ønsker å flytte til kommuner med et høyt inntektsgrunnlag, hvor det kan gis velferdstjenester, for eksempel eldreomsorg, av bedre kvalitet eller større omfang. Et inntektssystem som kan motivere til slik flytting, er uheldig.

Mange skattesvake kommuner har lave skatteinntekter med bakgrunn i befolkningsgrunnlaget. Eksempelvis har Bærum 7 prosent høyere inntekter per innbygger enn landsgjennomsnittet, mens Sarpsborg har 4 prosent lavere kommunale inntekter per innbygger enn snittet. Tallene er korrigert for objektive utgiftsbehov i den enkelte kommune.

Andelen uføre i yrkesaktiv alder er tre ganger så høy i Sarpsborg som i Bærum. Så selv om en rekke sosioøkonomiske forhold er mer krevende i Sarpsborg, noe som øker behovet for kommunale tjenester, må de leve med lave kommunale inntekter.

For Bærum er det omvendt. Her har kommunen råd til eksempelvis å ha flere lærere per elev, samt at innbyggerne har bedre råd til å kjøpe private undervisningsressurser.

I valgkampen var dagens regjeringspartier opptatt av økende ulikhet i husholdningers inntekter og formue. Kanskje også på tide å se på ulikheter i kommunenes inntektsgrunnlag, da det har stor betydning for hvilke velferdstjenester innbyggerne kan tilbys.