Ser vi en begynnende endring fra velferdsstat til velferdssamfunn? Et varmere samfunn der vi ikke bare betaler for hverandre, men også ser og hjelper hverandre? spør Solgull Klette.

Ser vi en begynnende endring fra velferdsstat til velferdssamfunn? Et varmere samfunn der vi ikke bare betaler for hverandre, men også ser og hjelper hverandre? spør Solgull Klette.

Illustrasjonsfoto: Jil Yngland / NTB
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Grunnleggende verdier må opprettholdes

Har pandemien lært oss noe? Jeg tror den har gitt oss et sett med ulike opplevelser – på godt og vondt – som vil forandre oss som mennesker for alltid.

Pandemien har vist oss viktigheten av en trygg og velfungerende velferdsstat, men også fått fram det personlige ansvar på en helt ny måte.

Hvis ansvaret skal være meningsfylt, må det være forankret hos hver og en av oss alle.

Den vil nok sette fortgang i nødvendige reformer av velferdsstaten, og vil med stor sannsynlighet føre til en ny likevekt mellom det den enkelte er ansvarlig for, og det vi i fellesskap bærer ansvar for.

Mer effektive velferdsordninger handler ikke om gjerrighet, men om solidaritet med kommende generasjoner. Noen av de sosiale ytelsene vi kjenner, er rettferdiggjort av interesse. De kunne man godt ta fatt i hvis rosebusken skal beskjæres.

Andre er uomgjengelig for samfunnets sammenhengs kraft. Reformer av de sistnevnte må ikke bety endringer av de grunnleggende prinsipper.

Intet samfunn kan ustraffet utstøte et stort antall mennesker fra det allmenne sosiale liv. Det vil være en forkastelse av de felles verdier. Og det vil bety at en sånt samfunn ikke med myndighet kan forlange at deres medlemmer oppfører seg i overensstemmelse med samfunnets spilleregler.

Når imidlertid all kruttrøyk har lagt seg, er kjernen i den norske velferdsmodell at vi i fellesskap bærer ansvaret for hverandre, og at vi i særdeleshet bærer ansvaret for dem som ikke kan klare seg selv. Uansett hvem de er, hvordan de er og hvorfor de er som de er, skal de ha hjelp fordi de er mennesker. Og dog må vi forstå at dette «å bære ansvar» i fellesskap er en risikabel seilas. Fordi alles ansvar er sjelden noens ansvar.

Hvis ansvaret skal være meningsfylt, må det være forankret hos hver og en av oss alle, men det er svært vanskelig når ansvaret er blitt delegert til den store offentlige sektor som anonymiserer oss i våre innbyrdes forhold.

Når staten/systemet overtar en ansvarlighet som ellers skulle være min, føler jeg meg ikke lenger forpliktet i forhold til virkelige mennesker som lever et virkelig liv. Forpliktelsen er nedskrevet til overholdelse av regler hvis moralske innhold går tapt i tåken.

Og abstrakte og upersonlige forpliktelser er man fristet til å smyge seg unna.

Det forhold at vi har forpliktelser til hverandre, erstattes av den oppfattelse at vi har krav på hverandre, fordi vi er aktører i den politiske mekanisme. Når forpliktelsene reguleres politisk, opplever vi lett at ordringen kan innfris uten vår selvstendige medvirkning.

Med skattebetaling føler vi at vi har gjort vårt. La nå de andre gjøre sitt! Egenansvarligheten blir borte fordi vi føler at «det offentlige» må leve opp til «sitt ansvar», fordi vi har betalt.

Men med Høyre i regjering de siste åtte årene, pekes det nå i stigende grad på veier som kan avlaste velferdsstaten og endre på arbeidsdelingen mellom institusjonene. Bedriftenes sosiale ansvar. Sosiale nettverk. Frivillighet. Lokalsamfunnets betydning. Familie. Ansvar. Forpliktelse. Viktige nye kodeord i den politiske debatten.

En antydning av en mulig fornyelse av den norske velferdsmodell? En interessant debatt, fordi det innebærer muligheten for å plassere både ansvar og forpliktelse så det merkes, føles og forstås hos den enkelte i hverdagen.

En begynnende endring fra velferdsstat til velferdssamfunn? Et varmere samfunn der vi ikke bare betaler for hverandre, men også ser og hjelper hverandre?