Et skatteregime som skapt for å rane kystsamfunn

Det er oftest en fryd å være ordfører i en kystkommune. Tilgang på naturressurser er av stor verdi for sysselsetting, bosetting, tjeneste- og aktivitetstilbud. Og nå jobbes det med ei distriktsmelding i Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD). Der forventer vi kraftfulle tiltak i en ny distriktspolitikk.

Salangen er vertskommune for havbruksnæringa. Ei næring med et komplisert forvaltningsregime, og kompliserte problemstillinger å håndtere. Det er bortimot umulig å gi en enkel fremstilling av problemstillingene som treffer både kommuner og næring, men jeg skal forsøke.

Oppdrettsaktøren i Salangen er den største private næringsaktøren i kommunen. Lokale eiere med sterk lokal forankring skaper ringvirkninger utenfor egen bransje. Dette representerer flere titalls millioner årlig. Overskudd investeres i bedriften lokalt og i lokalsamfunnet.

Havbruksnæringa tjener gode penger. Kan de ikke bare betale den økte skattekostnaden? Vi ser jo ofte laksemilliardærer på fremsiden av VG og Dagbladet, som tjener penger som gress. Nasjonale medier, og en del nasjonale politikere, betrakter åpenbart John Fredriksen og Gustav Witzøe som havbruksnæringas ansikt. Og de har da ingen ting å klage over.

Jeg og mine ordførerkollegaer langs kysten er så opprørt over skatteetatens økte verdifastsetting av oppdrettstillatelser fordi det er lokale aktører som er havbruksnæringas egentlige ansikt. Ikke John og Gustav. I vår region har vi flest lokale eiere. Det store flertall av oppdrettsselskap er familieeide, ifølge NOFIMA. De får nå en betydelig økning i skattetrykket. For å oppnå rettferdighet sies det, men hvor rettferdig er det når endringenkun rammer eierne av de små og mellomstore, familieeide selskapene alene, ikke eierne av børsnoterte selskap eller utenlandskeide selskap.

Erna Solbergs regjering la fram et statsbudsjettforslag forrige høst som la til grunn at oppdrettstillatelser tildelt før 1998 skal verdifastsettes basert på omsetningsverdi. Man kan spørre hva som var motivasjonen, men forslaget fikk leve videre i statsbudsjettet som ble vedtatt av Stortinget. Det ble pekt på de gjeldende auksjonsprisene som et mulig nivå. For tillatelser i vårt område er da prisen 220 000 kr pr. tonn, dvs. omkring 200 millioner kroner i formuesverdi for en tillatelse. 

Det blir til sammen mye penger for små selskaper, som ikke har omsetning av aksjer som en del av sin forretningsmodell.

Problemet er bare at det er eierne av de små, mellomstore, familieeide selskapene som må betale den økte skattebelastningen. Dette er bedrifter som er sentrale samfunnsbyggere. De skal alene sikre staten 260 millioner kroner i inntekt.

Utenlandske eiere i de største børsnoterte selskapene betaler ikke formuesskatt til Norge, naturlig nok, og de øvrige børsnoterte selskapene har jo gått på børs med hensikt å øke sin verdi. De børsnoterte kan omsette eierandeler for å sikre egenkapital, og utviklingskraft.

Skatteetaten vurderer ikke konsekvensene av modellen for verdifastsetting, men leverte kjapt en veileder som skal legge til rette for å suge mest mulig ressurser fra lokalsamfunnene, vertskommuner for de minste oppdrettsaktørene.

Til tross for kontinuerlige innspill og formidling av bekymringer for konsekvensene for lokalsamfunnene til Finansdepartementet, finanskomiteen, næringskomiteen og stortingsbenkene fra kystfylkene, valgte altså skatteetaten å gå «all in». Den har lagt til rette for å stikke sugerøret rett ned i et åttitalls kystkommuners lokale ressurser. Aktørene får årlig et økt skattetrykk på millioner av kroner mens børsnoterte selskaper i stor grad går fri

Disse pengene burde får bli igjen i lokalsamfunnene, til investering i arbeidsplasser og utviklingsarbeid i bedriftene, engasjement i lokalsamfunnet, investering i infrastruktur. Og ikke minst for å sikre at også de små selskapene skal få delta i veksten i næringa.

Regjeringspartiene må stoppe veilederen fra skatteetaten. Den legger til rette for en utvikling i havbruksnæringa som er stikk i strid med Hurdalsplattformen. Regjeringsplattformen slår nemlig fast at regjeringen skal: «Gjennomgå ordningen med tillatelser i havbruksnæringen for å sikre fortsatt mangfold og lokalt eierskap.»

Med skatteetatens oppfølging av Stortingets vedtak er dette formuleringer som er verdiløse om ikke Finansdepartementet setter foten ned.

Dette er en varslet katastrofe for lokalsamfunn som er livskraftige og selvstendige i dag. Vi ønsker å ha et næringsliv som samarbeider om å bygge gode lokalsamfunn. Før statsbudsjettet for 2023 skal vedtas, må konsekvensene utredes før en ny modell for formuesverdi på oppdrettstillatelser beregnes.

Nettopp dagens regjering bør tåle at næringslivet i distriktskommuner tjener penger, som de kan bruke til å bygge lokalsamfunn. Den burde elske at tre av fire selskaper er familieeide, med lokal forankring. Hvis ikke dette endres, blir distriktsmeldinga et dokument for arkivskuffen. 

Jeg kan ikke skjønne at min egen regjering finner det mer hensiktsmessig å betale ut «nødhjelp» til kommuner som blir fratatt ressurser til utvikling gjennom innføring av en omfattende skattebelastning for de små oppdrettsaktørene.

Finansdepartementet må stoppe en veileder fra skatteetaten som er som skapt til å rane lokalsamfunn.