Sivilombud Hanne Harlem var på årets Skup-konferanse i Tønsberg klar på at lovforslaget innebærer en utvidelse av retten til å hemmeligholde interne dokumenter, skriver Elin Floberghagen.

Sivilombud Hanne Harlem var på årets Skup-konferanse i Tønsberg klar på at lovforslaget innebærer en utvidelse av retten til å hemmeligholde interne dokumenter, skriver Elin Floberghagen.

Foto: Heiko Junge / NTB
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

En oppskrift på totalt hemmelighold

Den store lakmustesten på åpenhet er om man tør å være åpen når det koster.

Kommunal Rapport skrev nylig om regjeringens forslag om endringer i offentlighetsloven som vil gjøre det mulig å holde tilbake journalføringer over organinterne dokumenter i dokumentlister. I saken kom det fram at mange kommuner lever godt med dagens lovgivning og ikke ser behovet for en lovendring.

Åpenhet om interne dokumenter er tillitsskapende.

Det gjør ikke Norsk Presseforbund heller. Tvert imot frykter vi for samfunnets tilgang til informasjon og for muligheten til å drive kritisk og undersøkende journalistikk, dersom forslaget går gjennom.

I dag sier loven at organinterne dokumenter kan unntas fra offentlighet og den offentlige journalen, og at det er frivillig å publisere interne dokumenter i den offentlige journalen. De interne dokumentene skal selvsagt arkiveres og registreres i kommunen på lik linje med alle andre saksdokumenter, men det er altså ingen plikt til at de skal være synlige på den offentlige journalen.

Likevel – og heldigvis – er det mange kommuner som ser verdien av at all saksbehandling er synlig i offentlig journal. Vi vet at mange kommuner i dag publiserer interne dokumenter i den offentlige journalen. Helt frivillig.

Til kommunal Rapport sier kommunedirektør Mons Otnes i Rindal at de ikke ser noen grunn til å endre denne praksisen, og at tilbakemeldinger viser at journalføringen av interne dokumenter på postlista er tillitsskapende, ved at man kan følge med på hvilke dokumenter som finnes.

Verken Rindal, Ørland eller Trondheim kommuner har negative opplevelser med å legge ut journalføringer over interne dokumenter synlig for alle i den offentlige journalen.

En viktig metode for journalister i kommuner som ikke publiserer interne dokumenter i den offentlige journalen, er å be om innsyn i en oversikt over alle interne dokumenter i en sak. Dette gir mediene muligheten til å se hva som finnes av organinterne dokumenter – alt fra møtereferater, meldinger om alvorlige hendelser eller avvik og utredninger til granskingsrapporter.

Nå vil regjeringen fjerne denne muligheten. De ber Stortinget om å gi forvaltningen mulighet til å holde tilbake ikke bare selve dokumentene, men også kunnskap om at de finnes, hvem som har snakket sammen, hvor mange dokumenter som finnes på en sak eller at det er gjort en utredning. Og det uten at de kan vise til at åpenhet om interne dokumenter er et problem.

Departementet skriver at «problemstillingen har vist seg relevant, men har til nå ikke kommet på spissen i mange saker, antakelig fordi en del organer ikke journalfører interne dokumenter».

For kommuner er jo en slik påstand direkte feil – tvert imot viser jo uttalelsene til kommuner som journalfører i dag, at det ikke er et problem. Åpenhet om interne dokumenter er tillitsskapende. Det kan til og med legge til rette for en åpen og opplyst offentlig debatt, noe som i er helt i tråd med både formålet med offentlighetsloven og kravene som følger av Grunnlovens ytringsfrihetsbestemmelse.

Justisministeren Emilie Enger Mehl hevder forslaget ikke innebærer noen realitetsendring. Det samme gjør statssekretær Hans Petter Aasen, som omtalte forslaget som en «klargjøring» i en debatt på Dagsnytt 18. Det er i beste fall villedende. Som Journalisten skrev om tidligere denne måneden, omtalte sivilombud Hanne Harlem forslaget på årets Skup-konferanse i Tønsberg. Hun var klar på at dette innebærer en utvidelse av retten til å hemmeligholde interne dokumenter.

Norsk Presseforbund mener forslaget legger til rette for et langt mer utstrakt hemmelighold enn i dag. Det kan svekke folks tillit til både lokaldemokratiet og til myndighetene generelt.

Den store lakmustesten på åpenhet er om man tør å være åpen når det koster – når åpenhet blottlegger feil og svikt i systemer, mangelfulle utredninger eller vedtak på tvers av anbefalinger fra fagfolk. Da er det mest behagelig for mange å lukke døren. Dette lovforslaget legger aller mest til rette for det og bør derfor avvises.