Det er for store forskjeller i Kommune-Norge

Inntektssystemutvalget har gjort en god jobb med å oppdatere det faglige grunnlaget for inntektssystemet og å rydde i elementer hvor det over år har glidd ut i mange særordninger.

Utvalget har gode begrunnelser for sine forslag, men på et grunnleggende punkt blir det for spedt. Det dreier seg om likeverd.

«Likeverdige tjenester» er et bærende uttrykk og en gjennomgående begrunnelse i utredningen. Det er definitivt slik at det trengs mer like forutsetninger og mer like muligheter i Kommune-Norge for at vi skal kunne yte gode og mer likeverdige tjenester til alle innbyggerne i landet.

Ringsaker kommune har 95 prosent av landssnittet i frie inntekter og deler skjebne med mange andre kommuner i landet. Våre innbyggere har lavere utdanning, tjener mindre og betaler mindre skatt enn snittet i Norge. Dermed får Ringsaker lavere inntekter.

Men våre innbyggere har like stor rett til pleie- og omsorgstjenester, skolegang og barnehagetilbud som andre. Ved tilsyn nytter det ikke å si til Statsforvalteren at «vi tenker å levere på bare 95 prosent av lovkravene, vi». Da blir det avvik!

Utgiftsbehovet utjevnes til 100 prosent. Men inntektsutjevningen stopper i praksis på rundt 95 prosent. Forskjellene mellom landets kommuner er blitt for store, og det oppleves som at dette eskalerer. Mer utjevning må til for at befolkningen skal ha tilgang på «mer likeverdige tjenester».

Det aller viktigste signalet i høringen må være at inntektsutjevningen må være langt sterkere. Skattesvake kommuner må løftes opp til snittet!

Forslaget om nasjonalt satte, faste satser for skatt på inntekt og formue er godt. Dette må være likt for alle. Dersom kommunene fortsatt skal ha muligheten til å sette ulike skattesatser for inntekts- og formuesskatten, må det i hvert fall sørges for at kommunene ikke får kompensasjon i inntektsutjevningen dersom skattesatsen reduseres. Det blir helt feil om fellesskapet må ta regninga. Inntektstapet må de i tilfelle dekke selv. Men det enkleste og greieste er at disse skattesatsene er faste.

Kommunenes muligheter til å øke sin finansiering gjennom eiendomsskatten har de senere årene blitt sterkt begrenset gjennom endringer i eiendomsskatteloven. Den kommunale handlefriheten til å sette skattesats for bolig og fritidsbolig må føres tilbake til samme nivå som i 2019, hvor satsene fulgte de generelle reglene i eiendomsskatteloven på mellom 2 og 7 promille, og uten en nasjonalt bestemt reduksjonsfaktor på eiendomsverdien (30 prosent).

Det er kommunestyret som fatter vedtak om eiendomsskatt. For å spissformulere: Et kommunestyre trenger virkelig ikke på denne måten å bli «beskyttet mot seg selv»!

De store inntektene «på utsida av inntektssystemet» har fått mye oppmerksomhet. Det snakkes med utestemme mot at inntekter fra konsesjonskraft og havbruksfondet, samt eiendomsskatt på kraftanlegg, vindkraft, kraftnett m.m., bør utjevnes mellom kommunene i et begrenset omfang.

Norge vil i de kommende årene være avhengig av økt kraftproduksjon. Det er viktig at rammebetingelsene er slik at de som stiller areal og ressurser til rådighet, sikres sin del av verdiskapningen og en tilfredsstillende godtgjøring for dette.

Men det oppleves spesielt når en ser de voldsomme forskjellene ved at noen kommuner har økonomi til å utbetale store kontantbeløp (på toppen av de statlige strømstøtteordningene!) til sine innbyggere, mens andre kommuner har svært store negative avvik på energibudsjettet og må ta omfattende kutt på tjenestesiden for å få inndekning. Det er krevende.

Og så er det vel slik at også andre kommuner på ulikt vis stiller opp med natur og innlåsing av arealer for å drive annen næringsutvikling som landet også trenger. Jeg synes utvalget har et greit forslag.

Ordningen med tilskudd for ressurskrevende tjenester må gjennomgås. Dagens system er åpenbart urimelig. Har kommunen tjenester til en bruker som koster 10 millioner kroner, får en langt mer i øremerket tilskudd enn om en yter tjenester til to brukere med 5 millioner kroner for hver.

Finansieringen må treffe der utgiftene faktisk må dekkes inn. Foreslått nedvekting av PU-kriteriet i inntektssystemet gir enda sterkere behov for treffsikkerhet med toppfinansieringsordningen. Inntil dette er utredet og avklart, bør ikke PU-kriteriet vektes ned.

Det er tøffe tider for mange i Kommune-Norge nå. Det er store forskjeller. Måtte hensynet til likeverd bli tungt vektlagt når elementer av utredningen skal omsettes i praktisk politikk.

Økt inntektsutjevning er viktigst. Skal vi våge å håpe at det er vanlige kommuners tur?