Den som frykter ulven

I ferien under medisinstudiene i Tyskland besøkte jeg høsten 1981 min studentkollega Ludvig i Vardø i Øst-Finnmark, der han arbeidet som legevikar. Stolt tok han mot meg ved inngangsdøren til Vardø sykehus, og viste meg rundt i de slitte lokalene, ikledd sin hvite frakk, med stetoskopet hengende rundt halsen.

Selv om Ludvig bare hadde vært i Vardø i noen uker, hadde han alt nådd å gå med tent fakkel i demonstrasjonstog for lokalsykehuset, sammen med nær samtlige 3.600 vardøværinger. Sykehuset i nabobyen Vadsø var alt nedlagt få år før.

Men verken fakkeltog eller Norges første undersjøiske tunnel kunne berge Vardø sykehus fra nedleggelse. Sett i ettertid framstår nedleggelsene i Vardø og Vadsø som riktige, selv for hardbarkede lokalpatrioter, slik de gjør det i en rekke andre norske småsamfunn.

I 1975 var det 84 sykehus i Norge. I 1994 hadde tallet sunket til 78, mens antall sykehussenger hadde gått ned fra 22.500 til 14.000. I 2020 har 39 norske sykehus akuttkirurgi og fødeavdeling, og tallet fortsetter å synke.

Mens jeg ennå satt på Stortinget, hadde jeg nytte av å besøke de fleste av landets sykehus, som regel sammen med medlemmer av helsekomiteen, men også på egen hånd.

Ett av besøkene gikk til Rjukan sykehus i Telemark, som den gang hadde egen ortopedisk avdeling, med spesialister i vakt gjennom hele døgnet. Data viste at det gikk to til tre dager mellom hver akuttinnleggelse ved avdelingen. Nesten ingen av innleggelsene førte til operasjoner utenom vanlig arbeidstid. En vaktordning som den ved Rjukan krever at minst 15 høyt utdannede fagpersoner må delta i vaktberedskapen for å holde tilbudet ved like.

Det var vanskelig å finne et rasjonelt forsvar for en slik vaktberedskap, både fordi den kostet en liten formue, men også fordi pasientene kunne få et vel så faglig forsvarlig tilbud ved et større sykehus ikke spesielt langt unna.

Situasjonen ved Rjukan var langt fra unik.

1. mai 2014 oppildnet Senterpartiets nyvalgte leder Trygve Slagsvold Vedum Rjukans befolkning til fortsatt kamp for sitt lokalsykehus, mens NRK meldte om at daværende sykehusdirektør Bess Frøyshov og klinikksjef Frank Hvaal kort tid før måtte eskorteres inn og ut av sykehuset av politiet. Sykehusledelsens behov for politibeskyttelse ble neppe mindre etter Vedums engasjerte 1. mai-tale.

I min egen hjemkommune Alta har kommunens 21.000 innbyggere nå et tilbud som framstår som unikt i landssammenheng. Gjennom ambulering av spesialister fra Universitetssykehuset i Tromsø og Finnmarkssykehuset, vil nær 80 prosent av alle polikliniske konsultasjoner for Altas befolkning kunne skje i Alta.

To ambulansefly er stasjonert i kommunen, for rask transport til sykehus. Ved hjerneslag kan CT tas umiddelbart. Også MR-undersøkelser kan gjøres lokalt.

Dagkirurgiske inngrep gjennomføres regelmessig. Den lokale sykestuen er utvidet til 20 plasser, med plan om styrking med indremedisinere, slik at tilbudet på sikt reduserer behovet for sykehusinnleggelser. Senteret har også egen fødestue.

Men Altas befolkning krever noe annet: Fødeavdeling og akuttkirurgi. Kravene suppleres med friske eksempler i den lokale pressen om hvor galt det kunne gått med dem som måtte reise i vinterstormer til nabokommunen Hammerfest for motvillig å la seg behandle der.

Også koronapandemien har blitt et argument for akuttkirurgi og fødeavdeling i Alta, i en følelsesstyrt debatt der faglige argumenter har liten plass, mens frykten er blitt et desto mer slagkraftig våpen.

Innbyggere som mister sine akutt-tjenester, eller ikke oppnår å få dem, hevder gjerne at liv og helse er i fare når gravide må til større sykehus for å føde, og gynekologer og kirurger slutter å gjennomføre hasteoperasjoner lokalt.

Men utformingen av akutte sykehustjenester i Norge kan ikke bestemmes av demonstrasjonstogenes lengde eller antall solgte fakler. I stedet må beslutningene underordnes nasjonale politiske målsettinger, basert på krav til kvalitet og faglig innhold.

Kvalitet krever objektive mål, ikke subjektiv opplevelse av utrygghet. Færre fødende og nyfødte får alvorlige komplikasjoner ved stadig færre fødeavdelinger, flere mennesker i alle aldre overlever alvorlige akuttkirurgiske inngrep, og flere opereres i stadig høyere alder for stadig mer kompliserte tilstander ved stadig færre akuttsykehus.

Imens fortsetter lokalbefolkningen i de kommunene som mister sine akuttkirurgiske tjenester og sin fødeavdeling å påstå det motsatte, mens de hytter mot myndighetene med sine megetsigende plakater, en del ikledd bunader, med geriljaretorikk for å understreke alvoret i situasjonen.

Frykten for å dø uten et akuttsykehus i nabolaget, minner om frykten for ulv. 28. desember 1800 skjedde det så langt siste ulvedrapet på et menneske i Norge, da en seks år gammel jente omkom etter å ha blitt angrepet av en ulveflokk i Sørum i Akershus. Likevel argumenteres det fra enkelte ulvemotstandere 220 år senere om fare for liv og helse, fordi frykt, ikke kunnskap om reell risiko, får legge premissene for debatten.

Færre fødeavdelinger og færre sykehus med akuttkirurgi har ikke ført til at flere dør eller får svekket helse, snarere tvert imot. I sin edruelighet bør norske politikere støtte opp om faglighet og slutte å skremme opp sin egen befolkning, selv om mindre frykt skulle føre til at de mister en stemme eller to ved neste valg.