Vi har en tendens til å vurdere hendelser som har skjedd i nær fortid, som mer sannsynlige, relevante og farlige for oss, skriver Mahmoud Farahmand.

Vi har en tendens til å vurdere hendelser som har skjedd i nær fortid, som mer sannsynlige, relevante og farlige for oss, skriver Mahmoud Farahmand.

Foto: Heiko Junge / NTB
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den neste krisen

Skal vi som samfunn lykkes med å håndtere fremtidige uønskede hendelser, er vi helt avhengig av å kunne løsrive oss fra våre egne instinkter.

Vi er på oppløpssiden av en global pandemi som har vart i over 18 måneder. Man må tilbake til krigsårene for å finne en lenger periode med vedvarende krise og offentlig krisehåndtering.

På vei til Tinget

Kommunal Rapport har invitert kommune- og fylkespolitikere med sjanse til stortingsplass ved valget til å skrive gjestekommentarer.

Skribent denne uka: Mahmoud Farahmand (H)

Kommunestyrerepresentant i Porsgrunn

De første månedene måtte nok mye improviseres, forholdene var nokså uforutsigbare og resultatene like usikre. Dette til tross har Norge kommet betydelig bedre ut av denne krisen enn mange andre sammenlignbare land.

Det er slett ikke sikkert at den neste krisen er en ny pandemi, naturkatastrofe eller terrorhandling.

Taiwan er ett av få land som så ut til å være forberedt på å håndtere denne pandemien. Deres håndtering startet allerede i januar 2020. Det skyldes i stor grad Taiwans erfaring med pandemier. Man kan si at store deler av landets beredskapsapparat er skrudd sammen for å håndtere denne typen kriser. Men selv de som var godt forberedt, har erfart at denne krisen har levd sitt eget liv.

Pandemien vi står midt oppi, er ikke unik. Kriser har en tendens til å leve sitt eget liv. Med kriser følger også etterpåkloke eksperter, ledere og politikere som kan fortelle oss at akkurat de var klar over hva som kom til å skje.

Man kan tenke seg hvor mye bedre ting hadde vært om disse individene, som til tider også inkluderer undertegnede, hadde sagt fra om hendelsene før de inntraff. Det er dessverre lite hjelp i etterpåklokskap og beskrivelse av hva som kunne ha vært annerledes.

Uttrykket sort svane er blitt brukt om den pågående pandemien. En sort svane er en uforutsett og høyst usannsynlig hendelse som inntreffer og forstyrrer tingenes flyt.

Begrepet ble etablert og skrevet om av Nasim Taleb. Han skriver nokså godt om disse temaene. Hans bok Black Swan inneholder en god del betraktninger om håndtering av det uforutsette. Ikke minst har han nokså mange underholdende kommentarer om disse etterpåkloke ekspertene.

Talebs enkle råd er: Vær forberedt på å håndtere konsekvensene av en hendelse. Hans betraktning er at vi altfor ofte henger oss opp i selve hendelsen, og glemmer at det er konsekvensene av hendelsen som tar livet av en virksomhet.

Dette er dessverre lettere sagt enn gjort. Ledere belønnes som oftest ikke for hendelser som ikke inntreffer. Det som ikke inntreffer kan heller ikke måles, og ledere belønnes eller hedres.

Hvordan skal man da bedømme ressursbruken sett opp mot de mulige konsekvensene av noe som aldri inntraff? Dette er så å si umulig. Ryan Bourne, som har skrevet om den pågående pandemien, sier at befolkningen ikke vil belønne de som gjennom gode tiltak forebygger en uforutsett hendelse.

Han fortsetter med å si at dette påvirker beslutningstakeres motivasjon til å fatte forebyggende tiltak. Det er selvfølgelig mer givende å bygge en vei som man kan se, kjenne og lukte enn et lager med materiell man aldri fikk bruk for.

Et annet forhold som kompliserer dette ytterligere, er det menneskelig sinn. Vi har en tendens til å vurdere hendelser som har skjedd i nær fortid, som mer sannsynlige, relevante og farlige for oss.

Dette ser man eksempelvis nokså klart i kjøp av forsikring rett etter naturkatastrofer i USA. Innbyggerne som ble rammet, kjøper forsikringer og nødproviant og iverksetter forebyggende tiltak mot akkurat den typen hendelse som inntraff sist. Med tiden svinner minnene hen, bekymringene blir mindre, og innkjøp av både forsikringer og nødproviant reduseres.

Det som også er et faktum, er at forebyggende tiltak ofte dimensjoneres basert på den verste hendelsen/ katastrofen man har opplevd hittil.

Vi skal heller ikke undervurdere medienes rolle i vår risikoforståelse. Det er mediene som i stor grad tilgjengeliggjør informasjon for oss. Når mediene har fokus på de negative hendelsene, eller lar være å rapportere om forhold grunnet egne vurderinger eller ståsteder, har dette en direkte påvirkning på individers trygghetsfølelses og risikooppfatning.

Dette påvirker igjen myndighetenes iverksettelse av tiltak for å redusere befolkningens bekymringer, eller opplevde bekymringer.

Det må også legges til at vi som konsumenter av nyheter, har et ansvar her. Mediene serverer oss det vi leser, eller bedre sagt: Det som skaper «klikk». Dermed ligger det endelige ansvaret på oss.

Skal vi som samfunn lykkes med å håndtere fremtidige uønskede hendelser, er vi helt avhengig av å kunne løsrive oss fra våre egne instinkter. Det er slettes ikke sikkert at den neste nasjonale eller globale krisen som inntreffer, er en ny pandemi, en naturkatastrofe eller en terrorhandling.

Like fullt vil vi som samfunn måtte være i stand til å håndtere konsekvensene slike hendelser har for menneskers liv og helse. Dette krever disiplin og samarbeid – samarbeid som ikke alltid er like lett å få til i et demokratisk samfunn, hvor politikk drives fra valg til valg, og hvor administrativt ansatte også har sine perspektiver på verden.

Psykologen Daniel Kahneman skriver: «Demokrati er uunngåelig kaotisk, delvis fordi tilgjengelighet- og affektheuristikkene som styrer befolkningens overbevisning og holdninger, alltid vil være skjeve, selv om de generelt vil peke i riktig retning.»

Les tidligere gjestekommentarer