En stor kraft i distriktene – for stor for KS?

I høringssvarene til NOU 2019:16 «Skattlegging av vannkraftverk» viser 70 prosent av kommuner og fylkeskommuner til uttalelsen fra Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK), og slutter seg aktivt opp om deres uttalelse i sin helhet. Tilsvarende er det ingen kommuner som viser til sin egen interesseorganisasjon, KS.

Mister KS relevans blant kommunene?

På den ene siden viser dette at kraftproduksjon forener store deler av Kommune-Norge med felles interesse i møte med statlige myndigheter.

På den annen side så viser det at KS i dette konkrete tilfellet ikke har vært det mest relevante verktøyet for kommuner med interesse innen kraftfeltet. Hvorfor er det slik? Kan ikke en bred interesseorganisasjon favne over særskilte interesser?

Svaret ligger ikke i politikken. Høringssvarene fra KS og LVK er begge omfattende, og relativt likelydende i interesser. Både LVK og KS understreker hvilket brudd det vil være på samfunnskontrakten ved å avvikle ordningene med konsesjonsavgifter og konsesjonskraft, samt å endre eiendomsskattegrunnlaget.

Om omlegging av eiendomsskatt fra markedsverdi til skattemessig verdi av kraftverkene, skriver KS at «grunnlaget for kommunal eiendomsskatt for kraftverk fortsatt må baseres på anslått salgsverdi beregnet ut fra fremtidige nettoinntekter».

LVK skriver at å basere eiendomsskatten på skattemessig verdi er i strid med eiendomsskatteloven, og at omlegging fra markedsverdi verken vil utløse flere investeringer eller skattlegge mer rettferdig etter evne.

Både KS og LVK påpeker behovet for å utløse potensialet i fornybar energi gjennom skattleggingen, men er mot en foreslått skjerping av grunnrenteskatten og skattlegging av småkraft.

Om skattlegging av vindkraft skriver KS at «prinsippene for skattlegging og lokale inntekter knyttet til vannkraft må legges til grunn for vindkraft og eventuell utnyttelse av andre fornybare energibærere».

LVK skriver at det bør «innføres skatteordninger for vindkraft» og «(l)ike viktig er det imidlertid at det etableres ordninger som sikrer de berørte lokalsamfunn inntekter fra vindkraft».

I det store og det hele deler KS og LVK flere bekymringer for forslagene fra kraftskatteutvalget. Likevel mobiliserer LVK kraftkommunene på en måte KS ikke ser ut til å gjøre.

Blant 138 kommuner og fylkeskommuner som har avgitt høringssvar til NOU-en, slutter 70 prosent eksplisitt opp om uttalelsen fra LVK. Om vi hadde regnet med de mange høringssvarene som åpenbart baserer seg på tekst og vinkling fra LVKs uttalelse, ville tallet vært enda større. Tilsvarende er det altså ingen kommuner som i sitt høringssvar peker på KS.

Dette antyder flere ting:

• Kraftproduksjon er en særskilt viktig identitetsmarkør blant norske kommuner.
• Identiteten som vannkraftkommune er sterkere enn den generelle tilhørigheten i kommunesektoren.
• LVK oppfattes som mer relevant for vannkraftkommuner enn KS.

Om kommunene ikke kjenner seg igjen i KS, så kan det bety at konsensuslinjen i KS – forsøket på å favne alle – praktiseres slik at man ikke treffer noen.

Oppfatter kommunene KS som tydelig nok i vesentlige spørsmål om økonomi og ansvarsfordeling? Har KS vært en tydelig stemme for kommunenes interesser i regionreformen og kommunereformen?

En konsensuslinje i KS kan praktiseres uten at det går på bekostning av en tydelig presentasjon av interessemotsetningene mellom lokalsamfunn og statlige myndigheter.

Kanskje mangler det en samlende brodd inn mot sentrale myndigheter?