Med få flyktninger å bosette, er det knapt grunnlag for å opprette en gruppe i norskopplæring og en halv stilling som programrådgiver. Det blir ikke mye differensiering med et slikt nivå, skriver Hans Gunnar Glomseth. Illustrasjonsfoto: Leif Arne Holme

Bosetting av flyktninger – forventninger og realiteter

Debatt. For å tilfredsstille forventningene til individuell tilpasning og solide fagmiljøer, må minimumsantallet flyktninger som anmodes bosatt i en enkelt kommune økes betydelig.
27.1 2020 08:14
Minimumsantallet som anmodes bosatt i en enkelt kommune, bør økes betydelig.

I 2016 ble det bosatt 15.300 flyktninger i norske kommuner. I 2018 var dette tallet redusert til 4.900. Antallet for 2019 foreligger ikke i skrivende stund, men ligger an til å bli om lag på samme nivå.

Den ekstreme nedgangen i tilstrømningen av flyktninger og tilsvarende reduksjon i behovet for bosettingskapasitet i kommunene, medfører et behov for omstilling som man aldri har erfart i kommunesektoren tidligere. I 2020 forventer IMDi at kommunene må bosette om lag 5.100 flyktninger.

Om ikke nedgangen i antall bosatte flyktninger i seg selv vil være dramatisk nok, forsterkes omstillingsbehovet ytterligere ved at en større andel av de flyktningene som bosettes i dag er barn, og derfor ikke skal i introduksjonsprogram. Det faktum at de fleste kommer som samlede familier, gjør at potensialet for familiegjenforeninger er langt mindre.

I løpet av 2019 har antallet flyktninger i introduksjonsprogram blitt tilnærmet halvert fra toppåret i 2018. Antallet opprettholdes imidlertid på et relativt høyt nivå, fordi det fortsatt er deltakere som ble bosatt i 2016 og 2017 som ikke er ferdige med sitt program.

I 2021 og videre vil disse stort sett være ute av introduksjonsprogram og ute av målgruppene som gir kommunene tilskudd. For halvparten av kommunene som har fått anmodning om å bosette i 2020 er anmodningstallet ti personer. Gitt at ca. halvparten av disse er barn og andre som ikke skal i introduksjonsprogram, vil disse kommunene ende opp med et deltakerantall på 12–15 personer.

Den nye integreringsloven stiller nye krav til kommunene når det gjelder faglig kvalitet, individuell tilpasning og resultater. Dette samsvarer ikke på noen måte med det antallet flyktninger som skal bosettes i disse kommunene. Et så lavt deltakerantall gir knapt grunnlag for å opprette en gruppe i norskopplæring og en halv stilling som programrådgiver. Det blir ikke mye differensiering med et slikt nivå.

En anmodning om bosetting er ingen garanti for at dette antallet faktisk blir bosatt. Kommunen forventes å oppfylle vedtaket om bosetting. Staten v/IMDi har imidlertid ingen forpliktelse til faktisk å «fremskaffe» det anmodede antall flyktninger.

Kommunen må planlegge og budsjettere med utgangspunkt i det anmodede antallet og binde opp ressurser tilsvarende det behovet som dette tilsier. Hvis antallet blir lavere enn anmodningstallet, står kommunen plutselig med et inntektstap, uten at kostnadene kan tas ned tilsvarende.

Blant argumentene som brukes mot fortløpende tilpasning av kapasitet til de reduserte bosettingstallene, er behovet for å opprettholde en beredskap i tilfelle en økning av behovet for bosetting. Er det riktig og realistisk at kommunene skal bære kostnadene til en slik beredskap? Er dette hensiktsmessig bruk av menneskelige ressurser og skattepenger?

Hvilke svar IMDi skal få på anmodningen om bosetting av flyktninger, er det opp til hver enkelt folkevalgt å ta stilling til. For de kommunen som har fått de laveste anmodningstallene, er det imidlertid viktig å være oppmerksom på at det neppe vil være mulig å tilby forsvarlige tjenester og introduksjonsprogram med god resultatoppnåelse innenfor de rammer som statstilskuddene gir.

Fra 2020 overtar fylkeskommunene flere av IMDi sine funksjoner overfor kommunene. Dette bør være en anledning til å legge om ordningene for tildeling av flyktninger og tilskuddsordningene.

For å tilfredsstille forventningene til individuell tilpasning og solide fagmiljøer, må minimumsantallet som anmodes bosatt i en enkelt kommune, økes betydelig. Dette kan gjøres ved å konsentrere bosettingen i et lavere antall kommuner, og at hver kommune får et større antall flyktninger. De kommunene som ønsker å bosette flyktninger og som oppfyller de fastsatte kriteriene, får tilbud om å inngå en flerårig samarbeidsavtale med fylkeskommunen.

Tilskuddsordningen bør endres, slik at forutsigbarhet og risiko blir mer rimelig fordelt mellom kommunene og staten. I tillegg til integreringstilskudd etter dagens ordning, bør det innføres to nye elementer i tilskuddsporteføljen:

  • Grunntilskudd for alle kommuner som IMDi inngår avtale med.
  • Tilskudd pr. flyktning som anmodes bosatt i kommunen.

Denne omleggingen av tilskuddene behøver ikke nødvendigvis å innebære noen økning i de samlede tilskuddene. En slik modell vil imidlertid gjøre det mulig for kommunen å planlegge sin virksomhet, utvikle solide fagmiljøer og styrke sin mulighet til å rekruttere de beste fagfolka. Og viktigst av alt: Levere faglig gode, robuste og forsvarlige tjenester til flyktningene.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.