Smart løsninger som innebærer en reell forbedring for alle relevante mål, krever samarbeid om komplekse problemer, påpeker Eivind Junker. Illustrasjonsfoto: Pixabay

Smarte byer: Først hvorfor, så hvordan

Debatt. Første spørsmål for en kommune med smartby-ambisjoner må være «hvorfor». Bidrar løsningen til å oppnå ett eller flere av kommunens mål, uten å gå på bekostning av andre mål og oppgaver?
4.11 2019 09:00
Når bedrifter introduserer temaet smartby for en kommune, er det stor grunn til å være årvåken.

Norske kommuner konkurrerer for tiden i øvelsen «smarthet». Både i næringsliv, forvaltning og akademia finnes sterke meninger om hva smart-begrepet betyr og omfatter.

Stadig flere produkter, prosjekter og forskergrupper hevder de bidrar til smarte(re) byer. Under Arendalsuka lanserte DOGA sitt «veikart» for smarte byer og kommuner i Norge. «Let’s put smart to work», istemmer IBM.

Smart virker forlokkende. For hvem vil vel planlegge, bygge eller bo i en dum by? Risikoen er at kommuner velger løsning uten å tenke gjennom hvilket problem den skal løse.

En fersk kartlegging for regjeringen viser at 30–50 kommuner i Norge arbeider med «smartby-prosjekter». Undersøkelsen viser at uttrykket brukes bredt, både om transport, infrastruktur, bygg, energi, helse, forurensning og så videre.

Usikkerheten i antallet skyldes at flere kommuner har prosjekter som kan omfattes av en smartby-definisjon, uten at de selv bruker denne betegnelsen. Faktisk påpeker rapporten at smartby- og annet utviklingsarbeid ofte behandles uten klare skiller.

Sammenlignet med andre prosjekter og tiltak, er ønsket om å ta i bruk teknologi et viktig kjennetegn for smartby-løsninger. Gjennom digitale verktøy kan samfunnet løse oppgaver på nye og potensielt bedre måter. Mange smartby-prosjekter i norske kommuner oppstår derfor grunnet ildsjeler eller medarbeidere med særlig interesse eller kompetanse på teknologibruk.

Et mer bekymringsfullt funn i kartleggingen er at over halvparten av kommunene (52 %) sier prosjekter i deres smartby-satsing skyldes initiativ fra næringsliv eller andre eksterne.

Næringslivet er en sentral utvikler og leverandør av relevant teknologi. Når bedrifter introduserer temaet smartby for en kommune, er det likevel stor grunn til å være årvåken: Prosjektet kan fort ende opp med å dreie seg om kommunen kan, heller enn kommunen bør, ta i bruk løsningen. («Virker tjenesten som lovet? Er innkjøpsprosesser fulgt? Blir det trøbbel med annet lov- eller regelverk? Og sist men ikke minst, er det dekning i budsjettet?») Byråkrater og politikere kan bevisst eller ubevisst ledes til feil spørsmål – hvordan kommunen kan ta i bruk en teknologi, på bekostning av hvorfor.

Både hvorfor og hvordan er naturligvis nødvendige spørsmål for et smartby-prosjekt, men i lys av kommunens samfunnsrolle er det likevel vesentlige forskjeller. Det finnes mange oppgaver i samfunnet hvor vi har teknologibaserte svar på hvordan, hvor vi likevel velger å la være.

For eksempel kunne vi pålagt alle kjøretøy å ha GPS med automatisk logging og rapportering. En slik løsning kunne spart kostnader til bomstasjoner, fotobokser, parkometre og mye annen infrastruktur. Veiavgift, parkeringsavgift, fartsbøter og så videre kunne beregnes ut fra GPS-dataene, og belastes konto automatisk. Likevel er det klart hvorfor en slik løsning er problematisk (stikkord: personvern).

På den annen side finnes det oppgaver og problemer vi skulle ønske vi kunne løse med teknologi (altså hvorfor), men som vi (foreløpig) ikke vet hvordan.

Innenfor miljøsektoren er eksemplene mange: Transport og mobilitet basert på fossil energi innebærer betydelige globale miljøulemper, men det finnes ingen fullgod erstatning for dagens transportmengde. Dessuten er privatbiler en vesentlig årsak til mange lokale miljøproblemer som luftkvalitet, støy, kø med videre.

En omlegging til elbiler reduserer utslipp, men andre aspekter ved bymiljøet preges like mye av en personbil uansett drivstoff. Løsninger som skal kunne bære merkelappen «smart», må innebære en reell forbedring for alle relevante mål.

Hovedforskjellen mellom de to aspektene er altså at vi – samfunnet – definerer hvorfor, mens naturen og (vår kjennskap til) teknologien tidvis setter grensene for hvordan. Kommuner bestemmer om et smartby-prosjekt er noe den bør gjøre, mens eksterne (økonomiske, tekniske eller rettslige) faktorer avgjør om kommunen kan gjennomføre prosjektet.

Derfor må det første spørsmålet for en kommune med smartby-ambisjoner være «hvorfor»: Bidrar løsningen til å oppnå et eller flere av kommunens (eller landets, eller klodens) oppgaver eller mål? Og skjer det uten å gå på bekostning av andre oppgaver og mål?

Først når kommunen har et klart svar på hvorfor en smartby-løsning skal innføres, er det tid for å diskutere hvordan.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!