Jeg vil ikke bli ansatt i sympati

Helt fra jeg var liten var jeg fast bestemt på at jeg skulle inn i arbeidslivet. Allerede i barnehagealder lurer vi alle på hva vi skal bli. Som liten gutt var drømmen først å bli en «snill mann i en monstersøppelbil».

Uansett hvor absurde jobbforslag barn kommer opp med, er det en ting jeg vet helt sikkert: Ingen barn drømmer om å bli uføretrygdet. Jeg tror heller ingen drømmer om å bli et veldedighetsprosjekt, hvor det å bli ansatt anses som «å ta en for laget».

Da regjeringen kom opp med ideen om en «inkluderingsdugnad» for å få flere i jobb, kan de umulig ha tenkt seg godt nok om. Selv om dugnadsånden står sterkt i det norske samfunnet og derfor virker appellerende for de fleste, så er det kanskje greit å være ærlig om hvordan en dugnad faktisk fungerer.

For det første er dugnad frivillig og ofte må det lokkes med pølser og brus for at folk stiller opp. Vi må altså finne lokkemat for å få offentlige og private aktører med «inkluderingsdugnaden». Dugnader drives av ivrige enkeltmennesker og ildsjeler.

Men er det slik vi forvalter nærings, arbeids- og likestillingspolitikk? Næringslivet blir i et brev fra Anniken Hauglie og Torbjørn Røe Isaksen oppfordret til å bidra i «inkluderingsdugnaden». De mener at nøkkelen ligger hos arbeidsgiverne. Sagt på en litt annen måte, søker regjeringen nå etter arbeidslivets ildsjeler og lokker med lojale og tillitsfulle ansatte som skaper verdier i bedriftene til de som blir med.

Regjeringen selv står klar med ulike redskaper i form av tilrettelegging og virkemidler fra Nav, og har funnet noen satsingsområder for dugnaden. Næringslivet må selv finne deler av premien ved å gi folk en sjanse til å vise hva de er gode for.

Hvordan blir jeg likestilt som kollega hvis jeg blir ansatt kun fordi noen føler at de må gjøre det? Når jeg søker jobb, er det fordi jeg mener jeg har de rette kvalifikasjonene til å gjøre en god jobb. Jeg vil ikke bli ansatt på dugnad. Det føles sterkt stigmatiserende å bli møtt med en forventning om at arbeidsgiveren «tar en for laget» ved å ansette meg.

Nå får funksjonshemmede som står uten jobb, som har et sterkt ønske om å delta i arbeidslivet, beskjed om å ta over ansvaret ved å søke jobber. Arbeidsministeren skyver problemet tilbake på oss. Hva hjelper det å søke når vi ikke blir ansatt? Det er jo faktisk her hele problemet ligger. Sterkere virkemidler må til, det vet vi fra andre diskriminerte grupper.

Et eksempel på hva regjeringen kan gjøre, er å sette i gang strakstiltak slik at funksjonshemmede som ikke får brukerstyrt personlig assistanse, får den assistansen de har rett og krav på. Det er ikke så enkelt å søke jobb når du bruker hele livet ditt på å søke kommunen om å få leve.

Brennpunkts dokumentar om BPA viser hvor lett det er å bli utestengt fra arbeidslivet når kommunen ikke gir deg nok timer til å leve et verdig og aktivt liv. Det hjelper heller ikke at regjeringen ikke yter mer enn minimumsinnsats for universell utforming.

Kvotering av funksjonshemmede tør man knapt hviske om. Det later til at regjeringen har glemt alle virkemidler som for eksempler har gitt kvinner likestilling og reell mulighet for karriere. Dersom man tror at man kan åpne opp arbeidslivet for funksjonshemmede uten slike virkemidler, er det avslørende for hvor lite man faktisk forstår av likestillingspolitikk.

Fremtiden kommer til å dømme oss for hvordan funksjonshemmede blir behandlet i dag, på samme måte som vi dømmer fortiden for hvordan man behandlet kvinner. Nå gjelder det å velge hvilken side av historien man ønsker å stå på.