Bremsene må på i vindkraftsaker

Dagens vindkraftutbygging savner sidestykke i norsk energi- og naturforvaltning. Her har politikerne laget et politisk og økonomisk regime som tillater investorene å gjøre ubotelig skade på nasjonale naturverdier uten at de betale en øre for ødeleggelsene.

Bare på Fosen er det bygd 24 mil med anleggsveier i urørt natur for å få fram de enorme maskindelene til det vindkraftbransjen liker å kalle parker, men som i realiteten er gigantiske industrianlegg.

Vindkraften er til nå blitt båret fram på argumentet om at den skal bidra til det grønne skiftet i Europa. Men forskerne er uenige om hvor store utslippsreduksjonene kan bli. Det vil avhenge av blant annet utviklingen av kvoteprisene på CO₂ og fysiske forhold i transmisjonsnettet.

Det som er sikkert, er at produksjonen fra norsk vindkraft likevel bare blir en dråpe i havet i forhold til Europas totale kraftforbruk på over 3.000 milliarder kWt.

Vindkraftutbyggingen seiler derfor under et tvilsomt klimaflagg og kan bare skje fordi myndighetene subsidierer og begunstiger vindkraften så mye at bedre og billigere alternativer som enøk og oppgradering av eldre vannkraftverk er blitt mindre lønnsomt og derfor ikke blir realisert. Hvis vindkraften hadde hatt samme skatte- og avgiftsvilkår som vannkraften, ville det ikke ha vært noen utbygging i det hele tatt.

Utbyggerne slipper å betale naturskatt, mens vannkraften betaler 37 prosent til staten og i tillegg en naturressursskatt på 1,3 øre per kWt som går til kommuner og fylker for å kompensere for ødelagt natur og belastning på naturressurser.

Dernest er avskrivningen på fem år i stedet for 25, som ville ha vært normalt for å avspeile levetiden på anleggene. I tillegg subsidieres de kraftig gjennom grønne sertifikater og får gratis tilgang til et nyetablert strømnett som er bygd hovedsakelig for å ta mot vindkraften.

Dette er kostnader som vi alle må være med å betale gjennom høyere kraftpriser og nettleie.

Samtidig avspises kommunene med lovnader om noen ekstra arbeidsplasser og eiendomsskatt, og i noen tilfeller også engangsytelser som avtales individuelt.

Innen miljøforvaltningen praktiseres prinsippet om at forurenser betaler. I vindkraftsektoren er det omvendt. Utbygger blir betalt for å ødelegge naturen.

NVE har til nå gitt konsesjon til om lag 23 milliarder kWt vindkraft og sier i sin nye ramme for vindkraft at om lag 100 utkantkommuner er egnet for vindkraftutbygging. Samtidig advarer de mot å gå for hurtig fram med å bygge nye anlegg, ikke minst av hensyn til mulighetene for satsing på offshore vindkraft i framtiden.

Fordi støtteordningen med grønne sertifikater utløper i 2021, tas nå stadig flere konsesjonsgitte prosjekter ut av møllposen, som i tilfellet Frøya. Tidsfristen motiverer til forhastede beslutninger, og resultatet kan bli at vi får utbygginger som samfunnet ikke er tjent med.

La oss se på alternativene. Regjeringens enøkorgan, ENOVA, sier at vi kan spare minst 10 milliarder kWt gjennom energieffektivisering i eneboliger, industri, yrkesbygg og skoler ved blant annet å ta i bruk varmepumper, etterisolering og varmegjenvinning.

Ved å skifte ut løpehjul og ledeapparat og øke tunnelstørrelsen og lignende på gamle vannkraftanlegg, kan vannet utnyttes bedre og gi mer kraft. Naturinngrepene ved en slik oppgradering vil bli minimale, også fordi man kan benytte gamle anleggsveier og tipper. NTNU sier at dette kan gi mellom 22 og 30 milliarder kWt mer kraft. Energimyndighetene opererer med et lavere tall, men har ingen gode studier som underbygger dette.

Med satsing på disse to alternativene, kunne vi ha fått tilgang på betydelig mer kraft enn all vindkraft som har fått byggetillatelse til nå – og med mange nye norske arbeidsplasser innen elektronisk og mekanisk industri, ingeniørfag og anleggsbransjen som bonus.

Denne muligheten går nå fra oss fordi vi importerer alt vi trenger av teknologi og utstyr til vindkraftanleggene fra utlandet.

En studie fra Fridtjof Nansens Institutt viser at konsesjonsprosessene for vindkraft har et demokratisk underskudd, og at det er noen få sentrale aktører som tar de endelige beslutningene. Samtidig stilles det spørsmål ved hvordan NVE vekter forholdet mellom natur og friluft og økonomisk nytte i sine vedtak.

Med det bildet som nå avtegner seg, er det grunn til å be politikerne overveie å trekke i bremsene og se nærmere på hele skatteregimet, konsesjonsprosessene og NVEs beslutningspraksis i vindkraftsaker.

Det kan de gjøre med god samvittighet fordi landet flyter over av elektrisk energi. Statkraft forsikrer oss om at vi har overskudd av strøm i overskuelig framtid selv om vi elektrifiserer transportsektoren og båttrafikken.