Tillitsvalgte må med

Om knapt ett år skal 119 kommuner bli 47 nye, og fra 2020 har vi 356 kommuner. Det var en del motstand i starten, men nå har debatten stilnet. Stillheten kan ikke tolkes som om alle problemer er løst.

Etter å ha jobbet med kommunesammenslåinger de siste tre åra, er det spesielt to forhold som bekymrer meg: De tillitsvalgtes deltakelse, om de er fullt ut med, og den manglende ambisjonen om å skape noe nytt og bedre, ikke bare større.

Mange tar for lett på omstillingsavtalene som skal sikre de ansatte forutsigbarhet for jobb og vilkår i nykommunen.

Dyktige rådmenn og prosjektledere drar prosjektene i havn, og løser mange saker, men er man ambisiøse nok når det gjelder å skape en bedre kommune som kan levere flere og bedre tjenester for de samme pengene?

Kommunene som slås sammen, har ofte ulike avtaler, rutiner og styringssystemer, og ofte har de underliggende etatene hver sine fagsystemer for registrering og virksomhetsstyring, men det er rådmannen som skal ha oversikt over risiko og avvik etter internkontrollforskriften. Kommuner har slitt med korrupsjon og varslingssaker, som koster enormt.

Mindre feil og avvik i driften er også et pengesluk. Det er også rivalisering mellom ulike tjenesteområder, som ofte har ulike digitale fagsystemer, som også koster dyre lisenspenger.

Man kan ikke akseptere dette når det er gode alternativer. Uten at toppledelsen lærer seg alle fagsystemene, fører digitaliseringen til mindre innsyn og oversikt, både for rådmennene, fagforeningene og innbyggerne.

En så fundamental og omfattende omstilling som kommunesammenslåing, krever mobilisering av ansatte og deres fagforeninger, men også innbyggere, næringsliv, idrettslag og mange andre lokale organisasjoner. Alle har mye å bidra med, og skal ha eierskap til den nye kommunen.

Ansatte har kunnskap som må benyttes i arbeidsgruppene som behandler administrative saker.

Tillitsvalgte har som alle andre ansatte, inklusive ledere, mange ulike interesser å ivareta. Disse interessene kan komme i konflikt, men det er en utbredt misoppfatning at tillitsvalgte i hovedsak er opptatt av egen gruppe/fagforening, og at bare ledere kan ha et helhetsperspektiv og ivareta fellesskapets interesser.

Siden krigen har tillitsvalgte i industrien engasjert seg i produktivitetsforbedringer og omstillinger, og ser ofte på virksomheten som et fellesprosjekt. Stat og kommune har litt andre bestemmelser i hovedavtalene, og fundamentalt i offentlig sektor er at de tillitsvalgte ikke skal ha medbestemmelse på politiske vedtak, og i dette tilfellet ikke delta i de politiske gruppene nedsatt av fellesnemnda.

Men denne delinga mellom politikk og administrasjon kan også føre til at tillitsvalgte holdes unna mange saker de burde vært med på. Særlig viktig blir dette i kommunesammenslåingene, hvor det bør praktiseres en form for «merdemokrati». Da kan de tillitsvalgte tre ut av forhandlerrollen, og man unngår at diskusjonene kjører seg fast i rettigheter og goder.

Slike saker må løftes ut og behandles i forhandlinger mellom partene parallelt med selve omstillingsprosessen. Fagforeningene bør i prinsippet være med i alle grupper.

Det innebærer at foreningene må avgi mandat til tillitsvalgte fra andre foreninger, og stole på dem. Da unngår man posisjonering og dragkamper, og åpner i stedet for et fruktbart samarbeid.

Samarbeidserfaringene fra industrien er gode, og derfor lykkes mange fusjoner og omstillinger der. Det er mye offentlig sektor ikke bør kopiere fra privat sektor, men tradisjonen med å bistå i omstillinger er noe man absolutt bør ta med seg.