Personvernforordningen gjelder for alle som behandler personopplysninger, også når opplysninger behandles til arkivformål i allmennhetens interesse, skriver Bjørn Erik Thon og Knut-Brede Kaspersen i Datatilsynet. Illustrasjonsfoto: Colourbox
Personvernforordningen gjelder for alle som behandler personopplysninger, også når opplysninger behandles til arkivformål i allmennhetens interesse, skriver Bjørn Erik Thon og Knut-Brede Kaspersen i Datatilsynet. Illustrasjonsfoto: Colourbox
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Ny arkivlov må tilpasses EUs personvernforordning

Selvsagt skal vi ta vare på historien. Uten den blir vi et kunnskapsløst samfunn. Men på veien dit må vi ikke gå vill og ofre et godt personvern.

Vi kan ikke ha det slik at den enes samfunnsoppdrag trumfer den andres bort.

To ansatte i Arkivverket påstår i et innlegg i Kommunal Rapport at Datatilsynet lar personvernet trumfe rettsvernet, og at vi ikke har skjønt Arkivverkets samfunnsoppdrag.

De hevder videre at det er oppsiktsvekkende at vi mener at behandling av personopplysninger skal begrenses «til det som er nødvendig for formålet», og at dette også må etterleves i Arkivverkets bevaringsvurdering.

Det er absolutt ikke noe oppsiktsvekkende i dette. Tvert imot ville det være oppsiktsvekkende om Datatilsynet ikke tok dette standpunktet.

Forfatterne misforstår også når det hevdes at personvernet trumfer rettsvernet. Personvernet er en del av rettsvernet til enkeltindividet. Vårt samfunnsoppdrag er å beskytte personer mot formålsløse behandlinger, og ta enkeltindividet på alvor. I dette arbeidet er vi særlig opptatt av tiltak for minimering av personopplysninger. En ny arkivlov er på trappene, og må tilpasses personvernforordningen (GDPR).

Vi kan ikke ha det slik at den enes samfunnsoppdrag trumfer den andres bort. Datatilsynet og Arkivverket har i snart 40 år levd i harmonisk forståelse for hverandres samfunnsoppdrag. Selvsagt skal vi ta vare på historien. Uten den blir vi et kunnskapsløst samfunn. Men på veien dit må vi ikke gå vill og ofre et godt personvern.

Så lenge Datatilsynet har eksistert, har det vært et særlig godt forhold til Arkivverket og gjensidig forståelse for hverandres oppdrag. Tidligere Riksarkivar Ivar Fonnes trakk spesielt fram samarbeidet med oss i sin avslutningstale.

Selvsagt har vi ikke vært enige om alt, men med godt samarbeid har det alltid blitt gode løsninger. Dette gjelder i så få saker at de knapt kan måles i det volum som Arkivverket håndterer. Uten unntak har dette omfattet saker hvor tungtveiende personvernhensyn har vært gjeldende. Det er å ta enkeltindividet på alvor.

Holdningen som framføres i kronikken er ikke overraskende. Vi ser blant annet i sosiale medier at flere forfekter det syn at arkivloven er et unntak fra personvernforordningen. Dette er en misforståelse. Personvernforordningen gjelder for alle som behandler personopplysninger, også når opplysninger behandles til arkivformål i allmennhetens interesse.

Regelverket gir imidlertid en mulighet for nasjonal lovgivning på området under visse forutsetninger. Lovgivning skal omfattes av nødvendige garantier i samsvar med forordningen for å sikre den registrertes rettigheter og friheter. Særlig pekes det på tiltak for minimering av personopplysninger.

Arkivloven må altså være i harmoni med personvernforordningen. Dagens arkivlov er ikke helt der, men den nye arkivloven må tilpasses dette regelverket.

Hvis Datatilsynet i sine høringssvar ikke tar til orde for å ivareta enkeltindividets rettigheter og friheter slik dette er nedfelt i regelverket, ville vi ikke vært vårt samfunnsansvar bevisst. Det er vanskelig å ta ansatte som forsøker å bygge barrierer og dyrke konflikter, framfor å ta inn over seg hva som står i forordningen, på alvor.

Under alle omstendigheter er det gode samarbeidet Datatilsynet har med Arkivverket altfor verdifullt til å ødelegges av grunnløse anklager.