Politikk som fritidsinteresse – motiverende og krevende

For noen dager siden ble jeg som folkevalgt invitert til å svare på en undersøkelse fra Ipsos på oppdrag fra KS som omhandlet hatefulle ytringer og konkrete trusler mot folkevalgte.

Det fikk meg å tenke etter: Hadde jeg opplevd det? Jeg kunne fortsatt med å svare nei. Fordi jeg er ikke blitt trakassert, mottatt trusler eller sjikanering, og jeg har ikke følt meg redd eller usikker når jeg rører meg i samfunnet, noe jeg vet andre kan ha opplevd.

Derimot har jeg utallige ganger vært oppgitt, opprørt og følt meg misforstått i det politiske miljøet. Når vi som folkevalgte gjør vårt aller beste, på vår fritid og for samfunnet, og samtidig noen ganger kan oppleve latterliggjøring og forminskning, kan det oppleves som trakassering. Og da kan svaret bli ja. 

Men det er ikke unikt for folkevalgte å oppleve det. Hver dag er det hundretusenvis av personer som daglig slåss mot «vindmøller» på ulike arenaer. Jeg tenker da spesielt på personer som er engasjert i å hjelpe ungdommer som sliter, og opplever at man ikke når fram på grunn av noe eller noen. Ungdommene blir taperne.

Følelsen av maktløshet, oppgitthet og sinne er lik for engasjerte personer, noen er det i jobben, noen på fritiden eller i politikken. Alle gjør en beundringsverdig innsats.

Dessverre lever fortsatt latterliggjøring og andre hersketeknikker, og kanskje i enda større grad i politikken. Noen ganger kan det virke som flere gledes over andres nederlag enn fremganger. Slike holdninger hører ikke hjemme noen steder, verken i en familie, på arbeidsplassen eller i et politisk miljø.

Folkevalgte er folk «fra gata» som vil noe, ønsker endringer og nye løsninger for samfunnet, og de skal alle kunne forvente å bli hørt og respektert. Men noen ganger sitter noen igjen med følelsen av at tiden deres har blitt misbrukt hvis møtet har vært lite løsningsorientert eller i verste fall avgjort i forkant. Det er ikke den måten man gjør hverandre gode på, noe man burde forvente av et hvilket som helst profesjonelt styre.

Har jeg følt meg trakassert? Svaret er njae. Flere opplever nok at de ikke blir møtt med respekt, og når det skjer over tid, blir det en opplevelse av trakassering. Når noen gjør seg morsom på en annens bekostning eller mediene fremstiller politikere som kranglete når man er engasjert, gjør det noe med oss over tid.

Så njae, KS, jeg opplever ikke trakassering fra de jeg kjemper for – innbyggerne. Men jeg har flere ganger opplevd forminskning, latterliggjøring og bevisst blitt misforstått i det politiske miljøet. Det er ikke en ytre trussel, men en indre, som i mindre lyse stunder kan gjøre at man vurderer om det er verdt innsatsen.

Innbyggerne rundt meg gir energi. Det heies på det folkevalgte gjør for lokalsamfunnet, og mange får høre «du er jammen sterk som står i det». Når det gis likerklikk på innlegg som handler om vårt felles ansvar for samfunnet, eller tas kontakt i saker man vil endre, så viser det at folk bryr seg, noe som gir energi.

Det bekymrer at landsgjennomsnittet for stemmedeltakelse i kommunevalget er 60 prosent. I min kommune ligger vi i tillegg et stykke under landsgjennomsnittet. Jeg kan ikke la være å la tanken streife ved at én av årsakene til lav valgdeltakelse kan være hvordan folkevalgte blir fremstilt og fremstiller seg selv lokalt?

Bak tittelen «kommunestyre» står det enkeltmennesker som bruker fritiden sin til å gjøre sin kommune til et bedre sted å leve. Framsnakking og lagbygging som gjør møtene konstruktive, løsningsorienterte med fremtidsfokus, er en vei som flere kommuner burde legge om til og prøve ut.