Fosterhjemsomsorgen trenger reformer

18. desember leverte fosterhjemsutvalget rapporten Trygge rammer for fosterhjem (NOU 2018:18) til barne- og likestillingsministeren. Utvalget mener det er behov for reformer i fosterhjemsomsorgen, og foreslår nye økonomiske rettigheter for fosterforeldre, tilpasset oppfølging av hjemmene og klarere plikter for kommunene. Utvalgets forslag er i all hovedsak enstemmig.

Utvalgets mandat tar særlig opp to viktige utfordringer. Den ene er å rekruttere nok fosterhjem som møter barnas behov. Betingelsene som tilbys fosterhjem, må kunne bidra til at et tilstrekkelig antall familier ønsker å bli fosterhjem. Slik er det ikke i dag.

Den andre utfordringen dreier seg om manglende stabilitet for barna og fosterfamilien. Barn trenger stabile oppvekstvilkår, og det er avgjørende at fosterfamiliene får forutsigbarhet, trygghet og tilpassede tiltak for at utilsiktede flyttinger kan unngås.

Å etablere og være en fosterfamilie kan være både givende og svært krevende. Når barn tas under offentlig omsorg, følger det en plikt for det offentlige til å sikre barnet en god oppvekst, og å gi fosterforeldrene den hjelp og støtte som skal til for å oppnå dette.

Foreldrerollen for barn med særskilte omsorgsbehov krever særskilt kompetanse. Trygge rammer rundt fosterhjemmet i form av oppfølging og støtte som er tilpasset behovene, betyr noe for fremtidig rekruttering av fosterhjem, og det betyr noe for stabiliteten i fosterhjemsforhold.

En sentral avveining utvalget har måttet ta, er om betingelsene skal være fleksible slik at de gir rom for bruk av skjønn og individuelle tilpasninger, eller mer ensartede for å gi forutsigbarhet og motvirke uheldige utslag av forskjellsbehandling. Dette er et reelt dilemma.

Målgruppen for fosterhjem er vid. Den inkluderer barn med svært ulike behov, fra dem som først og fremst trenger et trygt hjem, til barn med omfattende hjelpebehov. Dette tilsier fleksible løsninger, tilpasset familienes og barnas behov.

Kommunenes frihet til å fastsette rammebetingelsene gjennom forhandlinger med hver enkelt familie har imidlertid ført til store variasjoner som ikke bare kan begrunnes i ulike behov. Forhandlingene, særlig om økonomiske vilkår, skaper uenigheter og er krevende for begge parter. Dette er på mange måter uheldig, og gir en opplevelse av vilkårlighet og urettferdighet. Utvalget mener derfor det er behov for å redusere rommet for forhandlinger.

En tilpasset faglig oppfølging av fosterhjemmet krever at det er god kontakt og tillit mellom fosterforeldrene og barnevernstjenesten. Standardisering og rettighetsfesting av de økonomiske betingelsene vil kunne bidra til at den viktige kontakten mellom barnevernstjenesten og fosterhjemmet kan preges av vurderinger som handler om behov for hjelp og støtte, ikke om økonomiske rammer.

Utvalget foreslår at det etableres en ny rettighetsbasert stønadsordning, som er lik for alle ordinære fosterhjem. Stønaden skal være skattefri, og gis gjennom hele fosterhjemsoppholdet, uavhengig av om fosterforeldrene er frikjøpt fra ordinært arbeid eller ikke.

Stønaden er ment å gi støtte og anerkjennelse til den viktige samfunnsinnsatsen fosterforeldre gjør, men anses ikke som lønn. Å erstatte dagens arbeidsgodtgjøring med en ikke pensjonsgivende og skattefri stønad løser de utfordringene enkelte fosterforeldre har hatt i møte med trygdesystemet. Fosterforeldre som utfører fosterhjemsoppdraget i tillegg til en vanlig jobb, mister derved ikke trygderettigheter som de opparbeider som følge av sin ordinære jobb.

Alle barn og fosterforeldre trenger tid til å bli kjent og få en tilknytning til hverandre i begynnelsen. Utvalget mener det er behov for klarere rammer rundt frikjøp. I dag er det store variasjoner i hvordan denne ordningen praktiseres.

Utvalget foreslår en universell ordning for kompensasjon for tapt arbeidsinntekt ved permisjon den første tiden. Med dette foreslås en ordning som likner de generelle ordningene ved fødsel og adopsjon, men som er tilrettelagt for fosterhjem. Dette vil gi barn og fosterforeldrene en forutsigbar ramme rundt den kritiske første fasen, men også et naturlig sluttpunkt.

Det må fortsatt være mulig å benytte frikjøp etter den første perioden, men da begrunnet med at det er nødvendig for å kunne gjennomføre tiltak og oppfølging barnet har behov for. Det må nøye vurderes om frikjøp fortsatt er den beste løsningen, eller om det er andre tjenester og støtteordninger som vil være bedre både for barnet og for fosterfamilien.

Arbeidsgodtgjøring som gis som kompensasjon for bortfalt arbeidsinntekt, skal fortsatt være skattepliktig og pensjonsgivende.

Standardiserte økonomiske ordninger gir fosterforeldre trygge og forutsigbare rammer, og det gir barnevernstjenesten mer tid til sin kjerneaktivitet; oppfølging av barnet, fosterfamilien og barnets foreldre.

Utvalget har en rekke forslag som tar sikte på å skape en bedre og mer helhetlig oppfølging. Blant annet mener utvalget det er behov for spisskompetansemiljøer som kan tilby spesialisert og tilpasset veiledning, og at det må etableres lokale løsninger for at barnevernstjenesten kan være tilgjengelig utenom kontortid.

Utvalget peker også på at det nasjonale kvalitetssystemet som er under utvikling, må gi faglig støtte til samtlige arbeidsprosesser, også i fosterhjemsomsorgen.

Økt rettighetsfesting og regulering vil hindre mange av de konfliktene som kan oppstå innenfor dagens forhandlingsbaserte system. Det kan likevel fortsatt oppstå konflikter og uenighet mellom barnevernstjenesten og fosterforeldre om oppfølging, hjelp og støtte. Konflikt vil kunne påvirke samarbeidet i en slik grad at det går utover barnets trivsel og utvikling. Utvalget går derfor inn for at det skal opprettes et konfliktløsningsorgan som kan bidra til å avklare spørsmål partene er uenige om, til beste for barna.

• Les også:
Fosterhjemsomsorgen må styrkes (kronikk)
Klarere ansvar til kommunene (debatt)