Norge er overadministrert

På tross av at regjeringen, prisverdig nok, har forsøkt seg på opptil flere forvaltningsreformer ser det ut til at vi møter 2019 med et byråkrati i vekst. Paradoksalt nok kan reformene med færre kommuner og større fylkeskommuner gjøre Norge mer overadministrert.

I realiteten har vi fire forvaltningsnivåer i Norge – to statlige, et regionalt og et lokalt. På statlig nivå har vi departementer, direktorater, tilsyn og foretak. De tre siste mottar riktig nok oppdrag fra departementene, men lever også i høyeste grad sine egne liv med omfattende ambisjoner på sine fagområders vegne.

Hver for seg har de meningsfulle og viktige oppdrag, men summen av dem gjør at byråkratiet øker og styringen blir ineffektiv. Bare mellom 2016 og 2017 ble det 900 flere statlige ansatte.

Når for eksempel Fylkesmannen gjennomfører et av sine mange tilsyn i kommunene, skjer dette på ett fagområde av gangen og med byråkrater som er satt til å passe på at akkurat dette området får tilstrekkelig prioritet og bevilgninger.

Kommunen mottar pålegg om at dette ene området må rustes opp og styrkes. For å oppfylle pålegget, må vi hente ressursene fra et annet område. Slik blir det som er rasjonelt sektorvis – stykkevis og delt – irrasjonelt ut fra et helhetlig ståsted.

Når Fylkesmannen snakker om viktigheten av helhet og samordning i kommunene, blir det tomme ord målt opp mot embetets faktiske tolkning og utførelse av sitt oppdrag.

Fra nyttår fikk vi færre sammenslåtte fylkesmannsembeter. I Innlandet, der jeg holder til, tiltrådte Knut Storberget ved årsskiftet, og fra 1.1.2020 får vi en felles fylkeskommune.

Det ser i utgangspunktet ut som endringer som reduserer byråkratiet. Men det er neppe det som vi skje, fordi det nesten ikke følger endringer i oppgaver med endringene i strukturene. De statlige direktoratene består, samtidig som fylkeskommunenes ambisjoner om å påvirke utviklingen øker. Det gir et dobbelt sett av statlige og regionale byråkrater med lokale ambisjoner.

Jeg ser ingen forenkling, effektivisering eller kvalitetsutvikling i dette. Tvert imot frykter jeg mer byråkrati og mindre helhetlige prioriteringer. Flere som er opptatt av kontroll, tilsyn og revisjon – færre som er opptatt med velferdsproduksjon.

Kommunereformen vil redusere antallet kommuner i Norge fra 428 til 356. Det kan være bra, men det skaper i seg selv ikke et mer effektivt forvaltningsnivå. Forskjellene mellom kommunene vil øke samtidig som generalistkommunen – at alle kommuner skal ha ansvaret for de samme oppgavene – vil bestå. Med reformen er jo de minste kommunene like små, med enda større demografiske utfordringer (forgubbing) enn før, samtidig som mange av de nye sammenslåtte kommunene blir store organisasjoner med omfattende kompetanse og muligheter for å gjennomføre egne løp knyttet til digitalisering og tjenesteutvikling.

De minste blir enda mer avhengig av staten, mens de største blir mer autonome. Forskjellene mellom en stadig mindre befolkningsrik Dovre kommune og nye sammenslåtte Drammen, eller mellom en mer og mer befolkningsskrinn Folldal kommune og en vekstkraftig nye Follo kommune er slående, og vil forsterke vår regions utfordringer om det ikke tas nye grep i det nye Innlandet. Det samme vil åpenbart skje andre steder i landet.

I Hedmark og Oppland fikk vi ingen kommunesammenslåinger. Det er uheldig med de utfordringene denne regionen har når det gjelder befolkningsutvikling og svak urbanisering.

I Innlandet har vi 48 kommuner, der 22 – nesten halvparten – har under 5.000 innbyggere. Vi har 7 prosent av landets innbyggere, men nesten 14 prosent av kommunene. Er det noen som mener at dette gir vekst og konkurransekraft?

Norge er et rikt land. Vi har tilstrekkelig med økonomiske ressurser. På kort sikt. På litt lengre sikt må også Norge prioritere sterkere. Etter hvert som det blir stadig færre yrkesaktive bak hver pensjonist, behovet for sykehus-, pleie- og omsorgstjenester øker fordi befolkningen eldes og oljeinntektene går ned, må vi finne løsninger som er økonomisk sett mer bærekraftige enn i dag.

I de fire årene jeg har hatt ansvaret for å legge fram budsjetter til politisk behandling i Hamar kommune, har jeg lagt stor vekt på å redusere utgiftene til administrasjon. Det har vi klart. Vi har gått fra å være en dyr kommune i drift til å være en kommune som driftes rimeligere enn gjennomsnittskommunen. Samtidig har vi forbedret tjenestene.

Fortsatt er det mulig å kutte kostnader. Men skal det virkelig monne – skal avbyråkratiseringen virkelig skyte fart – så må det strukturelle endringer av nasjonal karakter til. Vi har for mange forvaltningsnivåer, for mange byråkrater og for mange politikere. Med større kommuner vil vi klare oss med mindre byråkrati.

Med fortsatt mange små kommuner er jeg redd veksten i den delen av byråkratiet som ikke produserer tjenester, bare vil fortsette å øke – for å kompensere for manglende kompetanse spesielt i de minste kommunene. Det vi trenger, er flere velferdsprodusenter og færre velferdskontrollører.

Med større kommuner får vi også færre lokalpolitikere, men med ansvar for større og viktigere oppgaver gir det mer å påvirke for innbyggerne og mer lokaldemokrati.

Er det ett sted i landet hvor vi virkelig vil ha nytte av dette, så er det i Innlandet. Men her er det skummelt stille. Dessverre er dette litt symptomatisk for kommunereformarbeidet så langt: Sammenslåingen kommer ikke der behovene er størst.