Fortetting løser ikke klimakrisen alene

Vi skal bygge og planlegge for en klimanøytral fremtid, som også må være mer robust overfor klimaendringer. Så langt ser den norske løsningen ut til å være at vi alle skal bo så tett som mulig i byen. Insentiver for fortetting og urbanisering begrunnes gjerne med behovet for å redusere klimagassutslipp fra transport. Dermed har vi også gjort klima til et argument for å avfolke distriktene i Norge.

Skal vi nå målet om ikke å overskride 1,5 grader økning i globale gjennomsnittstemperaturer, er det ikke tilstrekkelig å adressere utslipp fra transport alene, som står for ca. 30 prosent av utslippene i Norge og 15 prosent av de globale utslippene.

Reduksjon av utslipp fra bolig, energiforsyning, mat og annet forbruk må også være en del av løsningen skal vi nå målet om 50 prosent kutt innen 2030 og et klimanøytralt samfunn i 2050.

De eksisterende norske klimautslippsberegningene for husholdninger baserer seg på gjennomsnittsberegninger, og tar ikke i betraktning innbyggernes boform eller bosted.

I 2017 laget Asplan Viak et klimaregnskap for Hamar kommune, men det er en gjennomsnittsberegning av utslippene fra innbyggerne i kommunen. Gjennom en slik beregning blir det ikke tatt hensyn til om de bor i leilighet i sentrum eller på et gårdsbruk.

Tall fra Finland viser derimot at innbyggerne i storbyene har de største klimagassutslippene (12,5 tonn p.p.), selv om de har de laveste utslippene fra persontransport, mens de som bor i de mest rurale områdene har de laveste utslippene (9 tonn p.p.).

Tallene reflekterer både inntektsforskjeller mellom by og land, men også at innbyggere i byer er konsumenter av alle varer og tjenester, mens innbyggere på bygda i større grad er selvforsynt med mat, energi og opplevelser.

Fortetting adresserer ikke utfordringer rundt ressurstilgang til byene. Byene er avhengige av ressurser tilført fra distriktene. Selv med utstrakt bruk av takhager og annen bydyrking, vil ikke en by kunne holde innbyggerne med nødvendige kalorier eller nødvendige ressurser til byggematerialer, bekledning, medisiner, kosmetikk mm. Dette vil for det første fremdeles kreve tungtransport både i form av lasteskip og landtransport, som vil være energikrevende.

I tillegg vil et landbruk med færre hender kreve en ytterligere mekanisering, med større energitilførsel og høyere utslipp. Det er ikke bærekraftig, verken med hensyn til klimagassutslipp eller naturforvaltning.

Gjennom sentraliseringspolitikken vender vi oss bort fra en stor del av de kvalitetene utkantstrøk og distriktskommuner kan tilby, og tar fra kommunene muligheten til å bygge vitale lokalsamfunn. I fraflyttingsområder blir gårdsbruk lagt ned og matjord liggende brakk, noe som også gir mindre matproduksjon. For gårdbrukere vil heller ikke bo i kommuner uten et godt skoletilbud, lege, barnehage, kino, brannvesen og tilgang til et sosialt fellesskap.

Når kommunen skal drive arealplanlegging for fremtiden, må fremtiden være lenger enn ti år fram i tid. Boligene som oppføres nå vil være en del av det klimanøytrale samfunnet i 2050, og de må være tilrettelagt for en klimanøytral livsstil.

Det betyr ikke at vi ikke skal fortette byene våre på en best mulig måte og ha fokus på å redusere transportbehovet, men vi trenger å tenke nytt om å leve og bygge i utkanten på en måte som jobber med naturen og de naturlige forutsetningene.

Dette vil kunne bli boliger som er en del av løsningen for en mer bærekraftig fremtid, der det blir mulig å leve det gode liv på landet med tilgang til frisk luft, fri natur og muligheten til en mer selvforsynt og robust livsstil.