Kommunesektorens etikkutvalg er ikke et kontrollorgan og behandler ikke enkeltsaker, men gir råd og veiledning, skriver utvalgets leder Tora Aasland. Foto: KS
Kommunesektorens etikkutvalg er ikke et kontrollorgan og behandler ikke enkeltsaker, men gir råd og veiledning, skriver utvalgets leder Tora Aasland. Foto: KS
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Etikk er viktig for omdømmet

Høy bevissthet om etiske utfordringer er grunnleggende viktig for kommunens omdømme, og nettopp derfor er etikk et tiltak for bedre omdømme.

Vaktbikkjer er det nok av. Det er ikke minst medienes rolle.

Under overskriften «Etikk burde ikke være et tiltak for bedre omdømme», skriver utviklingsredaktør Ole Petter Pedersen i Kommunal Rapport i en kommentar 28. november at Kommunesektorens etikkutvalg burde hatt et skarpere mandat.

Vaktbikkjefunksjonen etterlyses, og uten en slik funksjon har Kommunal Rapport åpenbart ikke funnet etikkutvalgets arbeid spennende eller grensesprengende nok til å delta på utvalgets og enkeltmedlemmers møter med kommuner og kommunal virksomhet over hele landet de siste årene.

Slike møter tar utgangspunkt i kommunesektorens behov for å forebygge korrupsjon, uheldige varslingssaker, problematiske habilitetskonflikter og manglende åpenhet. Ofte er det kommuner med egne vanskelige saker som søker råd for å bli bedre – ikke for å pynte overfladisk på fasaden, men for å komme til rota av det korrupte og det skjulte.

Som etikkutvalgets leder de siste årene er jeg ikke i tvil om at en høy bevissthet om etiske utfordringer er grunnleggende viktig for omdømmet, og at etikk nettopp derfor er et tiltak for bedre omdømme.

Etikkutvalgets mål er gitt i mandatet: Å bidra til en tillitsskapende forvaltning med høy etisk standard i kommunesektoren.

Utvalget er ikke et kontrollorgan og behandler ikke enkeltsaker, men gir råd og veiledning gjennom direkte møter og gjennom anbefalinger, veiledere og eksempelsamlinger. Det mangler mye kunnskap på dette feltet, og derfor er for eksempel den nye reviderte veilederen «Ytringsfrihet og varsling» basert på ny forskning om ytringskultur og varslingserfaringer.

Synliggjøring og formidling er hele tiden en utfordring. Etikkutvalget som nå er i ferd med å avslutte sin periode, erkjenner at synligheten kunne vært større, og det gis en klar anbefaling til neste etikkutvalg om å ha en tydeligere formidlingsstrategi.

Men synligheten kan ikke bare måles i Oslo-målestokk. Framtidige etikkutvalg bør fortsette å reise rundt i landet og ta dialogene der ute – direkte med dem det angår.

Det er også viktig at anbefalinger, råd og eksempler får plass i KS’ folkevalgtprogram, og dermed når kommunepolitikere over hele landet.

Vaktbikkjer er det nok av. Det er ikke minst medienes rolle. Jeg håper ikke etikkutvalgets mandat og dermed arbeidsmåte blir endret til å være vaktbikkje og å sanke råtne epler.

Et styrket omdømme oppnås gjennom dialog, ved aktiv bevisstgjøring om etikk, god beredskap og stadig bedre rutiner og retningslinjer.