Kommunesammenslåing krever svært mye lokalpolitisk lederskap. De kulturelle uttrykk som hersker på de enkelte kommunale arbeidsplassene, er dermed svært sentrale, mener skribentene. Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke
Kommunesammenslåing krever svært mye lokalpolitisk lederskap. De kulturelle uttrykk som hersker på de enkelte kommunale arbeidsplassene, er dermed svært sentrale, mener skribentene. Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Kulturens betydning – festtale eller realitet?

I dokumentasjonen som utarbeides i enhver norsk kommunesammenslåing, kommenteres ofte dette med kultur. «Vi skal jobbe for å få til en felles kultur», er et typisk utsagn. Hva betyr egentlig dette?

Frivillig engasjementet hos innbyggerne er tydelige og sterke tegn på en kultur og identitet.

Det er interessant å forsøke å få litt klarhet i hvordan en kultur oppstår. Skyldes det den enkelte aktørens personlige ferdigheter, evner og bidrag, eller er det organisasjonens mål som er avgjørende?

Som mennesker er vi utsatt for mange prosesser der vi påvirkes og formes kontinuerlig gjennom hele livet. Denne sosialiseringsprosessen er med å gi oss personligheten vår. Kultur er basert på læring og utvikles normalt i form av en innlæring i organisasjonens verdier, normer, holdninger og ikke minst mål.

En klassisk måte å konstatere at en organisasjon fungerer på, vil være når den innenfor de gitte rammene er i stand til å nå de oppsatte mål. Dette kan være både enkeltfaktorer eller kombinasjoner av tid, økonomi, kundetilfredshet, kvalitetsmål og visjoner.

En videreutvikling og foredling av denne kulturen handler mye om ledernes tilstedeværelse og bidrag. I praksis betyr dette at det pågår en kontinuerlig reproduksjon av selve sosialiseringsprosessen.

I vitenskapelig litteratur blir organisasjonskultur ofte definert som et felles sett av verdier, normer og virkelighetsoppfatninger blant dem som jobber sammen. Dette uformelle rammeverket bidrar til å holde organisasjonen samlet, og det setter en standard.

«Sånn gjør vi det her», er en enkel omformulering av dette. Noen mener at kultur er noe som kan observeres, og at det er noe som «sitter i veggene».

Kommunesammenslåing er typisk et prosjekt som krever svært mye lokalpolitisk lederskap. De kulturelle uttrykk som hersker på de enkelte kommunale arbeidsplassene, er dermed svært sentrale.

Først må en spørre hva slags kultur en ønsker ha på arbeidsplassen. Ledere blir tolket og oppfattet både ut fra det de sier og det de gjør, og det de ikke sier og ikke gjør. Det er derfor utrolig viktig for ledere å ha en bevissthet knyttet til denne type signaler som man gir i åpent landskap. Ledernes ord og atferd danner grunnlaget for hvordan den enkelte medarbeider klarer identifisere seg med det som blir sagt og gjort.

Det framstår som en generell oppfatning blant forskere at stedsidentitet er en personlig oppfatning av hjem og nabolag, selv om det er vanskelig å definere tilstrekkelige og gode måleparametere. Identiteten blir dermed noe abstrakt, men likevel noe som er der, mer som en tilstand.

Stedsidentitet kan forklares med en følelse av tilhørighet. Basert på dette bør en da kunne hevde at innbyggernes følelse av den lokale kultur og identitet, for eksempel i ei bygd, i stor grad er noe som er innlært, helt fra barnsbein av. Dette omtalte gruppemedlemskapet vil trolig bli styrket ved trusler utenfra, eksempelvis ved en statlig utredning om kommunesammenslåing. Denne felles identiteten gjør at det blir helt naturlig å gå til en felles front mot «fienden». Det vil da kunne være krevende å erklære seg uenige med enkelte personer/grupper. Frykten for det ukjente er som kjent en sterk drivkraft.

I de fleste kommuner er det slik at frivillig arbeid i tilknytning til aktive foreninger og lag er noe som står sterkt. Både religiøse, kulturelle og idrettslige aktiviteter er basert på dugnad og frivillig arbeid. Det at «alle kjenner alle», gjør noe med relasjonene hos innbyggerne.

Frivillig engasjementet hos innbyggerne er tydelige og sterke tegn på en kultur og identitet og noe som preger innbyggerne. Dette kan karakteriseres som en vilje til å yte noe for et fellesskap. Slike aktiviteter bidrar utvilsomt til mange sterke bånd mellom innbyggerne og er et kraftfullt virkemiddel for å motvirke utenforskap. «Uten de frivillige stopper Norge», er en dekkende uttalelse i så måte.

I en studie som er gjort av Lyngdal og Audnedal kommuner (nye Lyngdal kommune fra 1.1.2020) framkommer nettopp en sterk lokal kultur, preget av et stort og mangfoldig frivillig arbeid. Viljen til å lykkes er sterk, og dugnadsånden oppfattes å være en naturlig del av selve den lokale identiteten. Da er det åpenbart at kultur og identitet har stor betydning for langt mer enn «bare» kommunesammenslåingsprosessen.

Oppsummert kan det hevdes at kultur handler mye om holdninger til ens medmennesker og omgivelser. Kjennetegn på en god kultur kan dermed beskrives som grunnholdninger basert på sunn fornuft og folkeskikk, i kombinasjon med gjennomføringsevne og -vilje.

Som symboler står frivillighet og dugnad sterkt, sammen med sosial kapital. Ett av de viktigste innovative grep i framtidens kommuner vil trolig være å støtte opp under frivillighet.

Det vil de nærmeste årene gjennomføres flere kommunesammenslåinger i Norge, og det må forventes at det vil komme flere runder med nye utredninger av ytterligere reduksjon i antallet kommuner. Kultur og identitet bør ikke undervurderes i denne sammenhengen!