Gjennom høyere avkastning på kapitalen, og med det lavere pensjonspremier, er pensjonskassene viktige bidragsytere til å opprettholde velferdstilbudet i mange kommuner, mener Eivind Hansen. Illustrasjonsfoto: Geir Martin Strande, BT/NTB scanpix
Gjennom høyere avkastning på kapitalen, og med det lavere pensjonspremier, er pensjonskassene viktige bidragsytere til å opprettholde velferdstilbudet i mange kommuner, mener Eivind Hansen. Illustrasjonsfoto: Geir Martin Strande, BT/NTB scanpix
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Høyere avkastning i pensjonskassene

De kommunale pensjonskassene kan plassere mer penger i aksjer, få høyere avkastning og redusere kommunenes pensjonspremier.

Når det gjelder å spare for framtiden er avkastningen ikke bare viktig – den er helt avgjørende.

Kommunal Rapport har i de senere årene fokusert på avkastningen i de kommunale pensjonskassene, og sammenliknet pensjonskassenes resultater med avkastningen i KLP. Bakgrunnen for dette vil jeg anta er den monopolsituasjonen KLP har som livselskap for kommunale pensjonsordninger.

Kartleggingen av pensjonskassenes avkastning for 2017 ble publisert 3. mai, og viser at 22 av de 24 pensjonskassene som deltar, har høyere avkastning enn KLP. I gjennomsnitt har pensjonskassene en avkastning på 7,80 prosent, mens medianen er 7,75 prosent. Avkastningen i KLP var 6,70 prosent.

Kommunal Rapport lar i sin artikkel professor Richard Priestley kommentere pensjonskassenes og KLPs resultater. Han fokuserer på administrasjons-/ forvaltningskostnader. Jeg er enig med Priestley i at forvaltningskostnader er viktig for den samlete avkastningen over tid, og jeg er også enig i at det er grunn til tro at en stor aktør vil kunne ha stordriftsfordeler med hensyn til administrasjonskostnader.

Jeg stiller meg imidlertid undrende til hvor liten oppmerksomhet som vies den faktiske meravkastningen som pensjonskassene har levert. Finansprofessoren forklarer forskjellen mellom pensjonskassene og KLP som en konsekvens av at pensjonskassene har høyere andel av forsikringsmidlene plassert i aksjer. Dette er nettopp selve hovedpoenget. Pensjonskassene har høyere bufferkapital og kan derfor plassere større andel av pensjonsmidlene i realaktiva.

Meravkastningen i pensjonskassene i 2017 er på hele 2,8 milliarder kroner. Merverdiene som pensjonskassene har skapt, kan benyttes til å redusere kommunenes pensjonspremie i årene som kommer. Når en mindre andel av kommunens framtidige inntekter går med til å betale pensjonspremie, står kommunene friere til enten å øke omfang og kvalitet på tjenestetilbudet, eller redusere kommunens inntekter i form av brukerbetaling. Begge deler kommer innbyggerne til gode.

I det perspektivet framstår professorens anbefaling som underlig. Priestley hevder at det er bedre for en kommune å betale lave forvaltningskostnader i en pensjonsordning med lavere forventet avkastning, enn noe høyere kostnader i en ordning med langt høyere forventet avkastning. Han begrunner dette med at kommunen unngår spekulative beslutninger foretatt av en lokal investeringsansvarlig.

Den bekymringen er reell. Jeg er selv daglig leder i en pensjonskasse som har gått konkurs. I 2000 tapte Halden kommunale pensjonskasse 90 millioner kroner på nettopp spekulative investeringer. Vi kaller denne typen risiko for operasjonell risiko. Tapene påførte kommunen utgifter, og avkastningen var lav i noen år framover, men nå snart 20 år etter kan det dokumenteres at kommunen har fått igjen langt mer enn den tapte gjennom å holde fast ved pensjonskassen.

I dag har pensjonskassene tilgang til gode verktøy for risikostyring, og følges tett av reguleringsmyndighetene. Det sentrale spørsmålet er hvor mye man skal vektlegge den operasjonelle risikoen i forhold til muligheten for å spare kommunesektoren for milliardbeløp.

Kommunesektoren bør komme til den samme erkjennelsen som staten: Når det gjelder å spare for framtiden er avkastningen ikke bare viktig – den er helt avgjørende. Etter å ha mistet flertallet i Stortinget, gikk Jens Stoltenberg av som finansminister høsten 1997. I sin selvbiografi skriver han at én av de viktigste beslutningene han tok i sin tid i Finansdepartementet, var beslutningen om å øke andelen aksjeinvesteringer i Statens Pensjonsfond Utland til 30–50 prosent.

Beslutningen ble tatt på overtid, etter valgnederlaget. Istedenfor å holde hjulene i gang fram til regjeringsskiftet, valgte Stoltenberg å presse gjennom et vedtak om å øke aksjeandelen. Fondet var i ferd med bli stort, og en meravkastning på bare 1 prosentpoeng ville gi store utslag i fondets verdi.

I ettertid er det lett å se hvor viktig denne beslutningen var for oljefondets vekst til den formidable verdien det har i dag. Senere har andelen aksjer i fondet blitt øket og skal nå opp i 70 prosent, noe som viser at det er politisk enighet om at høy aksjeandel er viktig i langsiktig sparing. Statens Pensjonsfond Innland (tidligere Folketrygdfondet) har også en høy aksjeandel på ca. 65 prosent.

Staten har altså tatt inn over seg at pensjonspenger først skal utbetales flere tiår fram i tid. Jo mer langsiktig de plasseres, desto mer vil de øke. På den bakgrunn framstår det som underlig når professor Priestley råder kommunene til å investere pensjonsmidlene med 22,5 prosent av kapitalen i aksjer – som var KLPs aksjeandel ved årsskiftet.

Da er det etter min mening langt mer økonomisk bærekraftig å investere med minst 30–35 prosent av kapitalen i aksjer, slik mange pensjonskasser investerer, fordi det vil gi høyere avkastning over tid.

Min påstand er at gjennom høyere avkastning på kapitalen, og med det lavere pensjonspremier, er pensjonskassene viktige bidragsytere til å opprettholde velferdstilbudet i mange kommuner.