Er det barnevernet og småkommunene som svikter?

I flere uker har barnevernet i distriktskommuner vært gjenstand for stor nasjonal medieoppmerksomhet, for ikke å si klappjakt. Det begynte med den lille kommunen Steigen i Nordland, som rager nest høyest i landet på andelen barn som barnevernet plasserer utenfor hjemmet, og endte med en «konklusjon» om at flere kommuner må slås sammen.

• Les også:Her fikk flest hjelp av barnevernet

Tilbake står barnevernsetaten og små distriktskommuner i skammekroken. Dette er et skoleeksempel på hvordan statistikk kan brukes til å lage vrengebilder. At flere barn hentes i deler av landet, er et symptom på et mye større bilde: Geografisk sosial ulikhet, mellom nord–sør og sentrum–periferi i Norge.

Da saken eksploderte, meldte NRK at antall barnevernsovertakelser i Steigen «er fem ganger så mange som landsgjennomsnittet» (Dagsrevyen 05.04.).

Ordfører og rådmann ble avkrevd svar foran kamera, uten å være i stand eller å ha mulighet til å forklare. Bjella ble hengt på barnevernstjenesten.

Professor Reidun Follesø ved Nord universitet forklarte: «Hvis folk ikke er dyktige i jobben, blir man mer sårbar i små kommuner» (NRK).

Dagen etter meldte NRK at «de tre nordnorske fylkene ligger på topp i statistikken om omsorgsovertakelse». Helt riktig. Nord-Norge huser 20 prosent av landets kommuner, men utgjør 75 prosent av de 20 kommunene som er på Norges-toppen i omsorgsovertakelse.

Atter ble skytset rettet mot barnevernet, også av barnevernet selv: «Barnevernet i nord er ikke kommet like langt som resten av landet», sa regiondirektør Pål Christian Bergstrøm i det statlige barnevernet i Nord-Norge til NRK (06.04.) – og plasserte dermed ansvaret på sine ansatte i Nord-Norge.

Da NRK igjen løftet blikket, kunne de avsløre at fenomenet ikke bare gjaldt Steigen og Nord-Norge, men små kommuner i hele Norge! «Vi kan ikke leve med så store forskjeller i barnevernet», sa barne- og likestillingsminister Line Hofstad Helleland (H) (NRK 09.04.).

En uke senere kom svaret: «Det er helt avgjerande at kommunereforma får halde fram med full kraft, slik at vi får sterkere kommuner og ei barnevernsteneste som har bred kompetanse», sa Helleland på Politisk kvarter på NRK 16. april.

Avisa Nordlys hengte seg på: «Det er hevet over all tvil at barnevernet blir betydelig styrket av større og mer kompetente fagmiljø. Det vil storkommunene bidra til», mente politisk redaktør Skjalg Fjellheim på lederplass samme dag.

Saken var «oppklart»: Det er antall barnevernsovertakelser som avgjør kvaliteten på barnevernet: Jo flere jo verre! Slik ble plottet og jakten på små distriktskommuner bygget og bekreftet, dag etter dag.

En annen indikator NRK, Nordlys og Helleland (H) kunne kikket på, er Kostra-tall for kvaliteten på barnevernet, for eksempel i Kommunebarometeret til Kommunal Rapport (2017), basert på 11 ulike nøkkeltall. Av Nordland fylkes 44 kommuner, de aller fleste er små, er det et overveldende flertall – inkludert Steigen – som scorer bedre på barnevern enn fylkeshovedstaden Bodø. Bare tre kommuner i fylket gjør det dårligere enn Bodø.

Samme år scoret over halvparten av småkommunene i Troms fylke høyere på barnevern enn Tromsø kommune. Dette støtter verken medienes eller regjeringens analyse om kvaliteten på barnevernet i små kommuner.    

Det geografiske mønsteret av barnevernsovertakelser rimer mer med et annet og langt større bilde: Sosiale levekår langs en sentrum–periferiakse. Folkehelseinstituttets statistikker viser store geografiske helseforskjeller i Norge. I mange distriktskommuner i Nord-Norge har befolkningen lavere utdanning, mer uhelse, mer selvmord, lavere inntekt, lavere levealder og mer fedme osv.

I januar 2018 viste Elevundersøkelsen at andelen mobbing i skolen er høyest i Nord-Norge. Selv om småkommuner i nord ikke kommer spesielt dårlig ut på barnevern i Kommunebarometeret, utgjorde nordnorske kommuner i den samlete totaltabellen for 2017 84 prosent av de 50 dårligst rangerte i landet. Ofte er det kommuneøkonomi og grunnskole som trekker ned.

At Nord-Norge kommer dårlig ut på levekår og folkehelse, handler ikke om små kommuner. Det er systematisk ulikhet mellom sentrum–periferi, der Nord-Norge er den mest perifere landsdelen.

Folkehelse og Kostra-tall fanger ikke hele bildet, men det er sterke indikatorer. Selv om bildet er tydeligst i nord, finner vi liknende trekk i Sør-Norge. Også her er andelen barnevernsovertakelser høyest i de typiske distriktsfylkene. I andre enden av skalaen finner vi storbyfylkene Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland, med Sogn og Fjordane som det store unntaket.

– Vi vet ikke hvorfor det er slik, jeg skulle ønske at noen kunne forske på dette, svarte Steigens rådmann Tordis Sofie Langseth Pedersen, da NRK Dagsrevyen bad henne forklare hvorfor så mange unger hentes i Steigen (05.04.).

Hennes bønn om forsking er betimelig. Det samme burde adresseres om den geografiske ulikheten i Norge. Vi vet heller ikke hvorfor det er slik, eller om geografisk ulikhet har vokst, men flere faktorer tyder på det siste. Vi tror høye boligpriser i byene leder flere sårbare- og lavinntektsfamilier til å flytte på bygda, der bokostnadene er lavere.

Samtidig har en massiv sentralisering av statlige arbeidsplasser tappet distriktene for høyt utdannete og deres familier. Kommuneøkonomien presses av fallende innbyggertall. Samtidig øker kostnadene, inkludert til barnevern.

Det Fagforbundet får høre i nasjonale forskingsmiljøer, er at forsking på geografisk ulikhet ikke er prioritert det siste tiåret, med ett unntak: Det forskes på ulikhet mellom Oslos bydeler.

Kunnskap er et viktig «nav» i det politiske rommet – det fremmer et faktabasert offentlig ordskifte. Alternativet er stereotypier og stigmatisering. Dessverre er det slik barnevernssaken kom ut.

Det er fint hvis Høyre og regjeringen tar grep for å redusere behovet for omfanget av omsorgsovertakelser. Men da må fokus rettes på elefanten i rommet: Geografisk ulikhet i Norge.

Dette kan verken barnevernet eller kommunesammenslåinger løse. Det krever mer kunnskap og en annen fordelings- og distriktspolitikk.