IA-avtalen er en blindvei

Nå er tiden inne for å finne på noe mer modig, nyskapende og bærekraftig enn hva en IA-avtale kan bidra med.

En enkel modell på arbeidsmiljøet kan være å illustrere det som en fotballbane, med en fremre offensiv og en bakre defensiv banehalvdel. Språkbruk og aktiviteter i egen målgård handler om overgang til uførepensjon og oppfølging av sykmeldte, et steg framover på banen mer forebyggende om HMS og vernerunder etc.

Dernest handler det om å ta mer offensive steg som gjelder organisering, oppgavefordeling og rett person på rett plass etc., og videre om myndiggjøring/ansvarliggjøring, kompetanseutvikling og personlig utvikling.

Profesjonelt må arbeidsmiljøet ivaretas med god ledelse over hele banen, men vi kan tenke oss at jo mer av oppmerksomhet og ressurser som kan fordeles lengst fram på banen, jo mindre blir det å gjøre i forsvar og artigere blir spillet.

Les også hva KS skriver om IA-avtalen i «Debatthefte – KS spør».

IA-avtalen med sin språkbruk og virkemidler leder oppmerksomheten for mye mot den defensive banehalvdelen. Språkbruken i målsettingene i IA-avtalen handler om personer som er syke, har redusert funksjonsevne eller kan aspirere til pensjonsavgang, og virkemidlene blir tilsvarende.

Språk skaper virkelighet. Jo mer du prater om problemer, jo større kan de bli – fokusområder og språkdrakt i IA-samarbeidet – fulgt opp med tilsvarende fokus og språkbruk internt i virksomheten – kan tvert imot bidra til å sementere et utfordrende ståsted for mennesker, og også trekke psykologisk ned ved å gi ufortjent dårlig samvittighet, særlig til de svakeste.

IA-avtaler har blitt fulgt opp med lovendringer blant annet i arbeidsmiljøloven. Dette gjør at IA-avtalen har blitt mer symbolsk. Den ikke gir flere plikter til IA-bedrifter enn andre.

IA-bedrifter har fortsatt tilgang på noen praktiske og økonomiske virkemidler, men dette kan løses på annen måte enn en IA-avtale. Lovverket vil som nasjonalt styringsverktøy virke sterkere enn et avtaleverk, blant annet fordi det omfatter alle virksomheter. Det bør foretrekkes der det er mulig og formålstjenlig. Hvorfor skal ikke alle bedrifter være omfattet av de samme rammeverk og virkemidler?

Partssamarbeidet er fortsatt viktig, blant annet som ledd i å forberede et formålstjenlig lovverk og bidra til kunnskap og bevisstgjøring i arbeidslivet om helsefremmende arbeidslivsfaktorer. Det samme gjelder internt i virksomheten. Kommunene er relativt store og sammensatte virksomheter med institusjoner, skoler, barnehager.

En påstand er at deler av dagens nasjonale regelverk henger etter en generell utvikling i retning av mer av desentraliserte løsninger og delegering til arbeidsplassene.

Dagens arbeidsmiljølov legger for eksempel opp til at det skal være kun ett, sentralt arbeidsmiljøutvalg i kommunen. Det passer dårlig til dagens situasjon og behov. Kan det erstattes eller suppleres med partssammensatte utvalg/samarbeidsutvalg på arbeidsplassene som understøttes av relevante endringer i regelverket?

Selve arbeidsmiljøet og menneskene befinner seg rundt om på arbeidsplassene, og det vil til sjuende og sist være avgjørende å lykkes der. Kommunene med sine roller må gjøre sin del gjennom organisering og ledelse mv.

På den bakre banehalvdel trengs fortsatt forutsigbare og langsiktige, spesifikke ordninger som gir bedre rom for utprøving, tilvenning og opplæring, og også bedre ordninger for personer med varig og vesentlig nedsatt arbeidsevne. Da trengs tydeligere rettslig grunnlag for i inkluderingsøyemed å kunne tilsette personer (for eksempel slike med varig nedsatt arbeidsevne) som ikke nødvendigvis er best kvalifisert, i faste ordinære stillinger. 

Det trengs en strategisk fokusendring i arbeidslivet med høyere prioritering av oppmerksomhet, føringer, virkemidler og språkbruk i retning av den offensive banehalvdel enn det IA-avtalen bidrar til. Avgjørende blir, videre, økt erkjennelse av at vår helse og motivasjon henger sammen med og påvirkes av faktorer utenfor arbeidsplassen, faktorer som i betydelig grad påvirkes gjennom en helhetlig politikk.

I en helhetlig gjennomgang bør heller ikke dagens sykelønnsordning være fullstendig fredet: Er det for eksempel ikke forsvarlig å tenke seg at de som jobber tross alt som hovedregel kan ha noe større inntekt enn de som ikke jobber (for eksempel inntil 10 prosents ulikhet el.), slik er det jo uansett og i høyere grad for de uføretrygdete og de svakest stilte helt utenfor arbeidslivet.

Noen ganger er det lurest å starte med blanke ark.